Revesagaen, folkeeventyret om en slu rev, er fellesarv i hele Europa. Men lenge har det vært glemt i populærkulturen. Begge ganger Disney vurderte å lage tegnefilm av eventyret, stanset det på skisse­brettet. I stedet fikk vi Snehvit og de syv dverger (1937) og Robin Hood (1973).

Reven Reynard ble regnet som altfor slu og ­kynisk til å fungere som barnehelt.

Puritansk

Nå skal eventyret gjenreises. En ny illustrert barnebok på engelsk og fire filmer er på trappene. Bak filmene står Aardman, studioet som også skapte Wallace & Gromit.

– Barnefortellingene har endret seg, konstaterer barnebokkritiker Guri Fjeldberg, og setter nyheten om revesagaen i sammenheng med voldsdebatten som har pågått i øvrig barnelitteratur. Denne ble sparket i gang av krimforfatter Jørn Lier Horst, som mente det var blitt unødvendig mye vold i spenningsbøker for barn.

– Hvorfor svinger dette?

– Det er et godt spørsmål. Eventyrene har tidligere vært kjempevoldelige. Så har vi lenge hatt en puritansk fase. Og nå er vi tilbake i de gamle eventyrene igjen. I forbindelse med voldsdebatten ble det innvendt at barn utsettes for så mye vold i andre medier. Samtidig skjer jo ikke det samme når det gjelder andre ting. Tenk bare på seksua­liserte musikkvideoer. Det påvirker jo ikke barnelitteraturen med samme selvfølgelighet.

Fyrstespeil?

De tidligste nedskrevne versjonene av revesagaen går tilbake til slutten av 1100-tallet. Den forekommer i ulike varianter, på engelsk, fransk, nederlandsk og tysk, og ble også tidlig skrevet ned på svensk. Grunnfortellingen handler om ulike dyr som kommer til den edle løvekongen for å legge frem sin sak. En rød rev er hovedpersonen. Han er en slu figur som konstant lurer de andre­ dyrene til egen fordel. Hans egen onkel, ­ulven Ysengrim, er hans verste fiende, og blir alltid offer for revens triksing.

Eventyret har vært tolket som både et fyrstespeil – en slags instruksjonsbok for herskere – og en parodi på høvisk diktning. Den er også blitt kjent på grunn av Goethes gjendikning Reineke Fuchs.

– Dette eventyret er ganske voldelig og sjokkerende selv i vår tid. Vi skal ikke gjøre dette på en upassende måte, men vi kommer ikke til å skvette unna å prøve å vise den virkelige ­Reynard, sier Anne Louise Avery til avisen ­Telegraph.

Avery er forfatter av den nye ­illustrerte utgaven av sagaen som gis ut i samarbeid mellom Bodleian Library og Universitetene i Oxford og Bristol.

Avery mener suksessen til barnebokforfattere som Philip Pullman og J. K. Rowling viser at barn «vil lese om det mørke og komplekse og den rare skremmende voksenverdenen. Slik kan de begynne å forstå og gi mening til den på egen hånd».

Tabu

– Før skulle vi gi barna idealbilder, i dag vil vi gi dem noe å kjenne seg igjen i, og vi har tillit til at de tåler mer komplekse hovedpersoner, sier Fjeldberg. Men mener det har skjedd også noe med synet på leserne.

– Når barn er små tenker de todelt, svart-hvitt og snill-slem. Når de blir eldre nyanserer de mer. Og i dag nyanserer litteraturen tidligere enn før. Vi har tro på at den lille menneskehjernen­ ­tåler mer på et tidligere tidspunkt, og vi er mer opptatt av at ikke all litteratur er for alle barn, sier Fjeldberg.

I disse dager reiser hun rundt på skoler i Bergen med et prosjekt om tabutemaer i barne­litteraturen. Hun vil teste hva barn selv synes de tåler.

– Er voksne for forsiktige, ­eller har vi i dag begynt å gi barn for sterk kost?

– Noen barn har mye med­følelse, og tar ting veldig inn over seg. Andre blir knapt berørt. Jeg tror vi i større grad må skjelne mellom de som har mye filter, og må øve seg i å bli berørt, og de barna som trenger å bygge seg et sterkere filter. Og til det er jo boka veldig godt egnet. Det er jo bare å lukke den.