Ja Ja… sa Inger Johanne, sjefshøna…
mens hun sveivet sleiva rundt
i toppen av gryta med julegrøt
Det er ikke alltid så lurt, fortsatte hun…å røre for langt nedi grauten .
For om den er svidd i bunnen , blir alt ødelagt.
Å forklarte videre at
Så lenge en hold seg i overflaten , blir i alle fall noe spiselig.
De andre hønsene klukket megetsigende og enige.
Det skal man jo , om noen sier noe lurt.
Det er på den måten man fremstår intelligent .
En skal ALLTID være enig med noen som sier noe som låter veloverveid og gjennomtenkt
Da er man minst like klok som den som sa noe.
Å skulle en nå finne noe å kritisere , sånn i smug.. nei da er man bare enda mer intelligent , eller ?
Men om en skulle lure på hva som egentlig ble sagt ?
Ikke spør.. en kan få hakk i glasuren og plutselig befinne seg fjørløs på enkeltområder av mindre.
Siden verden ikke er stort annerledes i en hønsegård enn ellers i verden…
Manglet det ikke på ideer til hvordan man skulle løse problemet.
Alså.. den svidde grauten.
Det ble tiska og hviska i krok å på kott å vagle og oppi rugekassa satt til og med en gjeng , som bare VISSTE hvordan dette kunne ordnes, rike på erfaringer og uegennyttig kunnskap om grunnleggende innføring og opprettholdelse av fysikken , naturens og fagforeningens lovverk som de var
Det var bare det at Inger Johanne ikke etterspurte konsulenter og hver enkelt følte på at deres forslag til utbedringer var såpass unike og spesielle , kloke og veloverveide ..at gratis kom de ikke.
Ikke til Inger Johanne.
Men dem imellom, var de gratis.
Det lukta svidd, i det lille hønsehuset.
Å ingen sa noe.
Agda strakk litt på venstre knehase og viftet med en ving
I ett øyeblikk ble alles oppmerksomhet rettet mot henne.
Men Agda glodde tilbake på dem som for å spørre
VADDE NO?
De trakk blikkene til seg øyeblikkelig der inni hønsehuset å ventet videre
Langt om lenge var riskorna kokt møre
Inger Johanne bøy på overflaterørt julegraut med økologisk kanel og plantemargarinøye med just akkurat litt for lite sukker .
Hver porsjon behørlig øst opp, fra toppen av gryta.
Fremdeles sa ingen noe.
Men da Magda fekk sin porsjon , var det ikke fritt for en anelse øyerulling og et aldri så lite lattermildt stikk i retning Inger Johanne, da der i grautklatten lå klare og tydelige spor på at ikke bare var grauten svidd… men Inger Johanne hadde gravd for dypt , så der lå brune svidde grøtflak mellom riskorna.
De kikket nedi grøten begge
Inger Johanne stappa tallerknen i nevene på Magda å sa…Kvasst…
«Det er kanel»
Magda sa ikke ett ord.
Hun tok med seg grauten sin , å satte seg
Å siden spiste de , i taushet alle sammen.
I hønsenytts første utgave, utpå nyåret sto å lese ett stykke , med ett flott bilde av Inger Johanne sammen med grautgryta ,og en kunne skimte Agda i bakgrunnen.
Hun så litt overvektig ut, men alle veit at bilder legg på en noen kilo , så der rådet enighet om at det var ett flott bilde av Agda , ja. Der sto å lese hvilken fantastisk juleavslutning det hadde vært i hønsehuset dette året.Det sto jammen nevnt også i forbifarten ..hvilken fantastisk grøt det hadde vært.
Det er sånn en gjør det.
En serverer alltid først til den hvis budskap skal bæres lengst
Slik unngår en at det svidde brente kommer særlig lenger enn til ytterveggen i ett hønsehus.
Med dette, lille eventyret fra innsia av ett hønsehus litt seint i desember.
Ønsker jeg dere alle den beste jula dere kan greie å ha.