Den livsviktige lærdommen etter holocaust er stadig mer høyaktuell: Intet menneskelig samfunn har en iboende immunitet mot samfunnsnedbrytende stimulanser. Vi beveger oss i en usikker framtid, med et innviklet triangulært samspill av demografiske, økologiske og økonomiske trender som kan bidra til å vekke latente konfliktforhold; forhold som dehumaniserer menneskegrupper basert på fryktinngytende og essensialistisk retorikk, ledsaget av en underkuende politikk.

Dehumanisering eller negativ annengjøring – en psykologisk prosess som fører til at de som utsettes for det fratas alt av menneskelige kjerneegenskaper – er ikke en historisk sjelden anomali. Men snarere et fenomen og et mentalt rammeverk vi møter på i vår egen tid. Hvordan kan vi, som et mangfoldig fellesskap, motvirke negativ annengjøring og de negative etno-nasjonalistiske tendensene vi er vitne til? Følgende er av fundamental karakter, men ikke uttømmende:

• et iherdig forsvar av allmenngyldige normative prinsipper på tvers av materielle interesser og kulturer og religioner.
• et aktivt forsvar av individets autonomi, den frie tanke og det moralske ansvar som følger med.
• et forsvar for anstendig meningsbryting og meningsdannelse, basert på gjensidig anerkjennelse, respekt og kunnskapsmessig åpenhet, på tvers av partipolitiske, religiøse eller ikke-religiøse skillelinjer.
• en tverrpolitisk og tverreligiøs innsats mot ulike former for dehumaniserende retorikk og hatprat overfor enkeltindivider eller folkegrupper.

På dette punkt kan og bør religiøse og ikke-religiøse mennesker stå sammen i det offentlige rom i kampen for å danne en felles front mot ideologisk og kulturell renhetstenkning. Vi bør konfrontere totalitære tendenser med forskjellighetens fellesskap, tesen om og troen på enkeltindividets verdighet og dets ontologiske frihet. Det åpne samfunns fremste redskaper er det liberale demokratiet med vekt på en multikulturalisme, det vil si sameksistens av kulturell pluralisme, ledsaget av en solidarisk politikk basert på vår felles menneskelighet og innbyrdes avhengighet.

Lærdommen etter Holocaust - hvordan systematiske folkemord og bestialske handlinger normaliseres og legitimeres - skaper mening og har en relevans såfremt vi tar innover oss vår moralske frihet og det eksistensielle ansvar overfor våre medmennesker. En uavsluttet menneskelig forpliktelse og et standhaftig engasjement for å redusere vekstmuligheter for tendenser som frarøver mennesker deres verdi og frihet. Som den franske eksistensialistiske filosofen Simon de Beauvoir uttrykte det: «Ens liv har verdi så lenge man også tillegger andres liv verdi – gjennom kjærlighet, vennskap, indignasjon og medfølelse».