‘Jeg ønsker å ha noen hos meg når jeg skal dø!’ Som sykehusprest snakker jeg med pasienter om hva de opplever som viktig nå, og i tiden fremover. De som er i siste fase av livet kan uttrykke veldig tydelig at de ønsker at noen skal være der for dem når de skal dø. Hvis det finnes pårørende som vil og kan være der, legges det en plan. Men hva med de som ikke har pårørende, eller de situasjonene der pårørende ikke kan ta på seg oppgaven? På sykehuset koker det eksistensielle ønsket ned til et spørsmål om ressurser og prioriteringer. Som alt annet i helsevesenet vårt, vil det handle om hva som er viktigst, hva som er helt nødvendig for å være forsvarlig, og hva som er god (nok) omsorg.
Det vil alltid kunne skje at mennesker dør alene. Noen også fordi det er slik de vil ha det. Men det uroer meg at mennesker dør alene når det er forventet død, og de har uttrykt et tydelig ønske om å ha noen hos seg.
Verdi-dilemmaer
Jeg kjenner helsevesenet innenfra, og vet at det finnes mange dedikerte fagpersoner der som strekker seg langt. Samtidig øker presset på økonomi- og effektivitetskrav, noe som igjen skaper daglige verdi-dilemmaer. Det er ikke selvsagt at ønsket om nærvær i livets siste, skjøre timer kan innfris. Ofte vil det komme i konkurranse med andre oppgaver som er mer presserende. I de fleste sykehus er det blitt vanlig å praktisere hyppige tilsyn til døende. «Hyppig» er et relativt begrep.
Helsevesenets begrensede ressurser kan aldri gå på bekostning av forsvarlighet. Hvis det av forsvarlighetsgrunner er behov for fastvakt ved sengen, prioriteres det. Dilemmaet oppstår når fastvakt ikke er nødvendig for forsvarligheten, og det forsterkes ytterligere av at vi også er underlagt et krav om å yte omsorgsfull hjelp. Er det omsorgsfull hjelp dersom et engstelig menneske må ligge alene når det skal dø?
Diakonisykepleiere
Slike ting snakker vi om i den gruppen som er særegen for sykehuset jeg jobber på, og heter Diakonisykepleiere. Sykepleiernes oppgave er å ha et særlig øye på hvordan vi forvalter verdiene våre i praksis. De er alle godt plantet i sine sengeposter og erfarer dilemmaene på kroppen hver eneste dag. På hver eneste vakt står de i situasjoner der de må fordele knapphetsgoder. Hvor skal jeg prioritere mest tid? Er det hos den som skal dø, som kanskje har gått inn i dyp, ubevisst søvn, hos den urolige pasienten som stadig klatrer ut av sengen med sin nyopererte hofte, eller hos den som strever med pusten og sårt trenger noen hos seg?
Et testspørsmål kan være: Ville vi latt en fireåring ligge alene når hun var døende, med noen som tittet innom i døra med jevne mellomrom? Ville vi synes det var godt nok? De fleste av de som dør, er gamle mennesker. Mon tro om det påvirker vurderingene og vårt etiske barometer?
Verdibasert
Det er gjennomført flere fagutviklingsprosjekter som undersøker hvordan pasienter dør ved Diakonhjemmet Sykehus. Det har gitt innblikk i hvor mye pårørende stiller opp ved dødsleier, men også hvilken skvis sykepleiere kan stå i, når de får ansvar for flere døende på samme nattevakt. Verdikonfliktene er mange og ressursene er begrensede.
På verdibaserte sykehus følges vi ekstra nøye på hvordan vi forvalter verdiene og ressursene vi har til rådighet. Jeg er stolt av å jobbe et sted hvor verdiene er i fokus. Jeg ser at det smerter når vi må gå på akkord med idealene våre. Men heller enn å la begrepet «omsorgsfull hjelp» relativiseres, må vi fortsette å stå i smerten som verdi-spagaten sender oss ut i.
Frivillighet
På Diakonhjemmet Sykehus prøver vi ut frivillige i en våke- og nærværstjeneste. Preste- og diakontjenesten kvalitetssikrer de som ønsker å gå inn i denne tjenesten gjennom intervjuer og kurs. I en ideell verden har vi et helsevesen som sier: «Vi skal være der for deg når din tid kommer». Kanskje kan frivillige som gir av sin tid hjelpe oss litt nærmere det målet?