Hans første innlegg sies å ha vært «… en reaksjon på at Åpen folkekirke nå frir til Stortinget for å binde kirken til en valgteknisk løsning før den har drøftet både ordning og valg». I det han selv omtaler er en karikert formulering, legges følgende i munnen på ledelsen i Åpen folkekirke: «Det er moro å ha makt. Kan dere ikke være så snille å velge oss en gang til.» Dette avstedkommer fire kommentarer:

1. Partier fra sidelinjen: Jeg tror partier er kommet for å bli. Men for å parafrasere stortingspresident Hambro: Enhver sokneprest må stå fritt til å kjempe mot de vindmøller han ønsker. (Se også pkt 4, under.)

2. Bredde: Dersom man i tillegg til partier opprettholder ordningen med lister som frembringes gjennom bispedømmenes nominasjonskomiteer, er ikke hovedproblemet bredden ved disse listene. Hovedproblemet er at ikke-partier utnytter denne ordningen til å motvirke den bredden disse listene skal gjenspeile. Ved siste valg var det slik at i de bispedømmer hvor Frimodig kirke anbefalte mer enn en enkelt kandidat, kom nesten alle de anbefalte inn. Velgere som trodde de kunne nå fram med å kumulere andre kandidater, hadde svært liten sjanse til å nå fram, men ved å bruke lista, bidro de til flere mandater til lista. Det er dette jeg har kalt en pervers effekt – disse velgerne bidrar til det stikk motsatte av det de ønsker. Kirkerådets administrasjon ville i sin informasjon om valget ikke gjøre oppmerksom på denne mekanismen, som var behandlet i evalueringsrapporten fra forrige valg. Hva skal man med evalueringer hvis de ikke brukes i aktiv informasjon til velgerne? I tre bispedømmer anbefalte ikke de frimodige åpent. I to av disse var det enkelt å få vite hvem som var anbefalt; i Oslo besvarte man ikke henvendelser fra meg (men jeg tror jeg vet hvem dere var).

3. Valgteknisk løsning: Den valgtekniske løsningen Grønvik er i mot, er følgende, fremmet av lederen for Åpen folkekirke: «… at det fortsatt blir lovfestet at kirkevalg skal gjennomføres samtidig med og i nærheten av offentlige valg». Bønnelista har på sin side ønsket å gå tilbake til den gamle ordningen, med valg etter gudstjenesten. Grønvik selv vil ha en valguke, i kirken. Overfor ham var mitt anliggende at dette mange steder ikke vil kunne fungere; i Lommedalen vil det nok bli brysomt å skulle bemanne en valgstasjon med to personer i ca 12 timer i ca 7 dager. På et kirkemøte forleden ble det fremmet forslag om at kirkevalget ikke skulle koples med offentlige valg, jeg tror det var hva angår tid; det virker som Grønvik ligger nær dette standpunktet. Som den formalist jeg er, har jeg hatt sympati med dette. Men jeg er blitt mer pragmatisk.

I dagens Vårt Land er der, i et innlegg fra professor Aadnanes, tall som kan belyse min pragmatisme. Der fremgår det at 22 prosent av kirkens medlemmer tar del i gudstjenestelivet. Så lenge valgdeltakelsen er vesentlig under dette, ved de siste valgene snaue 15 prosent (snaue 17 og sanue 13), er jeg kommet til at man ikke bør ri sine formalistiske kjepphester inn i solnedgangen, men heller arbeide for at valgdeltagelsen holder seg og helst stiger. Hvis den blir over 22 prosent, kan vi ta opp igjen diskusjonen, slik Misjonssambandets Ottosen prøvde seg på for ca fem år siden, da Vårt Land hadde hatt kontakt med et meningsmålingsinstitutt med svak metodisk kompetanse, som mente at valgdeltagelsen ville bli 30 prosent. (Verken Ottosen, instituttet eller Vårt Land tok seg bryet med å forklare avviket.)

4. Karikering: Grønvik begrenser seg ikke til karikering. Han innledet vinterens første innlegg på en måte som fremtrer som nokså aggressivt i omtalen av Åpen folkekirke: «Ved valget nå i høst, beholdt de makten ved grunnløse trusler om at seieren var truet, et program som stort sett var lånte fjær fra omforente saker Kirkemøtet hadde arbeidet med i årevis, og ved tonedøvt å lansere slagordet om tro, håp og kjærlighet for alle.» Jeg er tvilende til at kombinasjonen av karikering og aggresjon er så fruktbar.

Jeg er dårlig til å gå i takt, og er derfor ikke medlem av Åpen folkekirke. Men slik jeg har oppfattet situasjonen, har partiet sitt utspring i følgende protokolltilførsel fra 38 delegater på Kirkemøtet i 2014: «Kirkemøtet har avvist vigselsliturgi og forbønn for borgerlig inngåtte ekteskap for likekjønnede. Forslagene ble avvist med et knapt flertall, der 44 % gikk inn for vigsel, og 46,6 % gikk inn for forbønn. Avstemmingen synliggjør tydelig de to ulike synene, og vi som skriver under her, håper biskopene kan ta grep for å finne løsninger som muliggjør praktisering av to syn i kirken.» Senere kom man åpenbart til at man ikke kunne håpe på biskopene. Men man kan ikke med rimelighet omtale et parti som har sitt utspring i en protokolltilførsel på et kirkemøte, som å komme inn fra sidelinjen?

På det helt personlige plan er mitt engasjement trigget av en venn som håpet, ikke på biskopene, men på en bispekandidat. Etter at kirken, herunder Oslo biskop, med stor nidkjærhet hadde hindret Jens Torstein Olsen i endog å få en administrativ stilling Kirkerådet, hadde jeg en samtale med ham, der han uttrykte håp om at det kunne bli en forandring hvis Osberg ble biskop. The rest is history. Spesielt interesserte kan lytte til intervju med Olsen på s 5 i Skeivt arkiv. Valgnerder kan lese mine innlegg i Verdidebatts arkiv gjennom de siste ca 7 år. Minst 100 av dem er om kirkevalg, nesten helt tilbake fra da jeg overfor Kirkerådet tok til orde for færre underskrifter for å kunne stille alternative lister.

Med dette setter jeg ikke punktum, men tankestrek –