Åndelig luftslott
Jeg har lyst til å stikke hull på "happy- clappy- kristenbobla", og se litt hva den er grunnlagt på. Jeg har et ønske om at vi i den karismatiske kristenheten, skal begynne å bli ekte og ærlige. Snakke om livet som det er. Vi må begynne å skjelne. Og snakke om det som er godt, og det som ikke er det. For det er ikke alt som er godt, heller ikke i de kristnes rekker. Og det er ikke godhet å tie om forkledd urett. Jeg ønsker å dele noen tanker om noe jeg tror, teologisk og ideologisk, har ført oss til det åndelige klimaet vi står i nå. Jeg er ikke teolog, men har sett en utvikling i det karismatiske landskapet i Norge de siste 25 årene, som jeg mener er verd å se nærmere på.
Hva jeg kan gjøre- evangeliet
Det ser ut som om troslæren har bidratt til en stille revolusjon i deler av det frikirkelige i Norge over flere tiår. En lære som har omdefinert evangeliet, fra å handle om hva Jesus har gjort, til hva jeg kan gjøre. Det handler om tro. Det handler om å våge. Det handler om å be. Oppleve Guds bølge. Gå ikke glipp av den! Nå vil vi ha action. Lenge nok, har vi sittet stille og sett på frafallet i verden, uten å ha noe å tilby. Nå vil vi søke Gud og Hans kraft. Se på disse menneskene! De ser tegn og under! De har daglige opplevelser med Gud. Dette er Guds rike! Kom hit, hør denne talen, les denne boka, - så vil livet ditt forandre seg!
Og vi lytter, vi oppsøker, vi søker! Og vi glemmer noen av Guds ords mest grunnleggende sannheter. Jeg tror at vi trenger å komme tilbake til Guds ord. Desperat. Til den bibelske og lutherske erkjennelsen: Jeg er en synder. Det vil ikke si at jeg ikke er skapt god eller at jeg ikke er elska. Det er ingen som noensinne har elsket meg slik som Jesus. Skillet går ved om man virkelig kan stole på menneskenaturen. Her er bibelen klar: "Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, ubotelig sykt er det. Hvem kjenner det?» (Jer. 17: 9)
Herre i mitt eget hjerte
I vårt postkristne samfunn spiller en behagelig ideologi for vårt indre øre: Du er god innerst inne! Gå inn i deg selv, og let til du finner ditt hjertes innerste begjær. Dette er meningen med livet. I karismatiske sammenhenger kan dette, i åndelig forstand, oversettes til «å søke Gud». Det er veien til vekkelse, å be og søke Gud. Problemet er bare: dersom vi er syndere, og hjertet vårt er uomvendt. Til tross for vårt gode kristne liv og alle aktivitetene vi er med på: Har Gud tak i hjertet vårt? Dersom vi ber 24/7 og søker Gud, men ikke stadig kommer til erkjennelsen at i meg selv er jeg en fortapt synder. Da tror jeg faktisk ikke at vi kan være sikre på at det er Gud som får mer og mer plass i oss. Tror vi Gud er med og utbrer Sitt Kongerike i hjerter som er fulle av seg selv? Som ikke omvender seg og daglig ber om tilgivelse og ydmyker hjertet. At Gud får være Herre 100 %. Men det klarer jeg ikke. Jeg tror nemlig ikke at Gud er en god Far. Ikke egentlig. Under overflaten dirrer en overbevisning om at jeg egentlig er mer god enn Gud. Hvis jeg fikk bestemme, ble livet tryggere og bedre. Ingen tvil! Og jeg ser ikke at jeg bare er et menneske. Et menneske som i min uvitenhet setter meg over og definerer meg som bedre enn Gud selv!
Ny vin i gamle skinnsekker
Det er mer behagelig å forkynne et evangelium som handler om å gjøre, enn et som handler om å legge ned sitt eget liv. Det koster ikke så mye, og i Guds rike kan jeg gjøre karriere! Dette evangeliet gir mennesker ære, og har gitt rom for mye maktmisbruk i Guds navn. Det er mange brente barn som har smakt fruktene det har båret. Troslæren eksporterer i noen miljøer et budskap om at Jesus la fra seg all sin gudommelighet, og ble kun et menneske. Og at vi er skapt for å bli som Ham. Vi kan bli små guder. Kom til Jesus, så blir du frelst. Glem dine gamle sår og synder, Gud har allerede glemt dem. Tro nok, så blir du helbredet. Les nok, så er du en god kristen. Be nok, så kommer Guds rike. Dette er egne gjerninger-evangeliet! Da kommer det jo an på oss! Hvilken cocktail av urenhet, forvirring og vranglære blir det duket for, om vi lærer at "kom bare til Jesus, så blir alt nytt"? Om vi ikke tar med i beregninga at vi alle er falne mennesker, som bærer på sår og synder. Og det er litt det vakre med det; at gjennom våre sprekker, kan lyset fra Jesus stråle. Men ikke uten at vi bøyer oss ved korset, som sønderknuste syndere. Ser at vi har stått der og slått oss lykkelig på brystet og sagt; Ikke høyt, men i vårt hjerte: "Takk Gud, at jeg ikke er som han der, jeg gjør det meste riktig i allefall." Sjokket av å se at jeg har vært en forferdelig fariseer. Slager det er å falle fra min posisjon som en hengiven kristen, ned til en uhelbredelig synder. Og den enorme friheten. Det handler ikke om meg! Det handler bare om Jesus!
Slutten på mitt eget og begynnelsen på friheten
Og jeg kan kaste meg ned for den eneste gode Herre og si: "Gud, vær meg arme synder nådig!" Der er den virkelige friheten. Når jeg ikke lenger kjemper for å bli god nok kristen. Når jeg gir opp. Når jeg endelig kan puste ut. Og si: "Jesus, kan du ta over?". Da blir det ingen ære til meg. Men ingen sted har jeg det bedre enn akkurat her. Når det er slutt på mitt eget. Og jeg tør å være kjent for den jeg er. Med et luftslott som er stukket hull på, og ligger i en rotete haug ved siden av meg. Og med alt jeg har av synder og sår. Ekte og uten filter. Da kan Gud begynne å få plass i meg. Tenk at jeg skulle få det best når Gud blir stor, og jeg liten. Gi meg nåde til å leve her, ved foten av korset. For en ufattelig frihet!