Det er krisetid i landet og det er ikke til å stikke under en stol at i de norske hjem sitter drøssevis av barn og ungdom som er skuffet over alt som avlyses knyttet til deres fritidsaktiviteter. Her i hus har vi både gått glipp av DM i korps og en fotballturnering på Notodden. Personlig har jeg ventet på første lønning for å få råd til billetter til musikalen Chess på Folketeateret. Storheter som Elisabeth Andreassen, Marion Ravn og Karoline Krüger i et og samme stykke er forlokkende. Det samme er alle de gode minnene jeg har fra min egen oppvekst – da sang, musikk og drama tok mye av fritiden min. Sangene fra Chess og andre musikaler ble fremført, noe falskt, men til stor glede!
Men akk ja. Drømmen om å se «Anthem» fremføres på norsk må jeg nok legge fra meg.
Jeg merker dette tynger meg fordi jeg setter stor pris på å være tilskuer når mine barn fremfører musikkstykker eller spiller fotball. Gleden over å møte andre foreldre i et dugnadspreget miljø er også svært oppbyggelig. Jeg har derfor vært litt tung til sinns denne dagen og lurer veldig på hva vi nå skal gjøre, når alt vi setter pris på forsvinner for en periode. Det etterlater seg et stort tomrom.
Samtidig har jeg flere venner som jobber i kultursektoren, reiselivsbransjen og som driver små gründerbedrifter, som jeg nå er bekymret for. Vil de miste jobben? Jeg er virkelig bekymret for at vi også går inn i en arbeidsledighetskrise på toppen av dette, og knuger meg til håpet at blant annet kultursektoren overlever.
Det høres kanskje helt sprøtt ut, men jeg ble faktisk glad for en veldig banal nyhetssak i dag: Mummitrollet er 75 år! Minnene strømmet på fra tiden min eldste datter var liten. Vi både leste bøker, så filmer, lekte med Mummi-dukker og vi reiste til og med til Finland for å besøke Mummi-dalen ved et tidspunkt. Skapet vårt er fullt av vakre Mummikopper og eventyrverdenen har virkelig satt sitt preg på vår familie. Så jeg opplevde et lysglimt i mørket der jeg minst ventet det.
Kultur er følelser. Sterke kulturarrangementer kan frembringe vakre minner og tårene kan trille der man minst venter det. Vi har samlet oss foran TV-skjermen og heid fram storheter på ski og deltagere i Grand Prix i generasjoner. Å miste dette er et stort tap for nasjonen. Det er nettopp i krisetid vi trenger kultur!
Så mine kjære venner arrangørene. Kan dere klare å bruke digitale løsninger slik at vi kan strømme alle konserter og forestillinger som nå blir avlyst? Jeg betaler med glede for det, for mitt store ønske er jo at dere overlever!
Selvsagt vil jeg heller oppleve en fullstappet teatersal og et ellevilt publikum som klapper i begeistring. Men kunne jeg fått gleden av å høre «Anthem» fremført på norsk, mens jeg sitter i joggedressen i min egen stue, trur jeg opplevelsen vil være sterkere enn noensinne.