«Finnes det en mening?» er et av de store eksistensielle spørsmål. Det er nok mange av oss som har grunnet på dette. Er du blant dem, avslører det gjerne hva som kjennetegner samfunnet rundt deg.

Det er interessant at vår vestlige kultur og levestandard tillater oss å søke lengre enn primærbehovene. Vi tillater oss selv å spør om det finnes en mening, når flertallet av verdens befolkning står ovenfor store utfordringer hva angår rent vann, mat, klær og husly. I tillegg er vår kultur preget av en relativisme der ingenting er sikkert, derfor kan du trygt finne din egendefinerte mening med livet.

Det er ikke "en Herrens mening med alt"

Ved inngangen til påske legger vi bak oss tre "stille" uker vi aldri har opplevd maken til. Vi er alle i samme båt, eller rettere sagt: I hvert vårt hjem og prøver så godt vi kan å sjonglere hjemmekontor med stengte barnehager og skoler, lukkede fritidstilbud, økonomisk usikkerhet og permitteringsvarsel. I tillegg vet vi ikke hvor lenge dette vil vare, og over står vissheten om at covid-19 truer menneskers helse og hele vårt samfunn slik vi kjenner det.

«Det er en Herrens mening med alt» mumler Ludvig i Flåklypa. I verste fall blir dette tolket som en kristen anskuelse. Men kristen tro er ikke å strebe etter å finne en mening i ett og alt, men å overgi seg til det ett nødvendige: Guds nåde, i alle livets epoker og erfaringer, i livets lyse og mørke sider. Evangeliet handler nemlig ikke om at du skal finne meningen med livet, men at du i dette livet lar deg finne av Jesus. Han kom med "nåde og sannhet", ikke 'mening og sannhet'.

Tenk over det, hva er det som egentlig gir mening av det gode budskap. Det henger ikke på greip: Hvorfor i alle dager skapte Gud verden? Hvorfor ble Gud menneske i et lite guttebarn? Hvorfor døde han 33 år senere til spott og spe? Hvorfor fortalte han at jeg er elsket av en himmelsk Far? Og hvorfor i all verden elsker Gud meg? Hvorfor døde han for meg? Og hvorfor sto Jesus opp igjen? Alt dette er vel verdt å grunne på, men ingenting gir mening i kategorisk forstand. Men det gir nåde. Spørsmålet er ikke hva som gir livet ditt mening, men hva som gir deg nåde til å leve livet!

"Mening garantert av Gud"

Noen finner ulike svar på spørsmålet om hva som gir livet mening: Vi skal gjøre så godt man kan, gripe dagen, være et godt medmenneske, stå opp for urettferdighet, elske Gud og min neste som meg selv, leve som Jesu etterfølgere osv. Andre kan uttrykke med rette at i smertens øyeblikk var det ingen mening å finne. Med tiden kom heller ikke forsoningen, men kanskje noe annet å holde fast i og bygge livet videre på. Denne erkjennelsen viser ikke at det var en mening i det som skjedde, men at det dannet seg noe som gjorde det mulig å komme videre og starte på nytt. Jeg kaller det nåde.

«Midt i alt det meningsløse som vi møter her på jorden, blir vårt hjertes skrik til bønn. Gud, vi roper: Om du finnes, finn oss, redd oss når vi synker i vårt eget tomhets-mørke» skriver Svein Ellingsen i sin salme fra 1978.

Kirken må forkynne nåden i livet, ikke meningen med livet. Der verden leter etter mening, bør kirken peke på nåden. Det er Guds nåde som førre oss nærmere kilden, jakten etter mening fører oss ut i ørkenen. Jeg kan heller ikke gi meg selv livets mening. Jeg har ingen forutsetninger for å bestemme noen ting av min tilblivelse eller når mitt liv skal utfolde seg, for jeg har ikke skapt meg selv. Derfor må livets mening gis meg utenfra, slik filosofen Søren Kierkegaard sier, at livet har en mening som er garantert av Gud.

At vi er frie til å skape mening, holder ikke

Mitt perspektiv er at Gud gir livet mening i form av sin nåde, og det er denne kirken må ta sin tilflukt til. Martin Luther lette utrettelig etter en nådig Gud. Du gjettet riktig, fordi det han var opplært i ikke gav mening. Han fant at gudsrelasjonen alltid er en gave, og dette kunne han bygge livet sitt på. Ingen kristen kan bygge sitt liv på et budskap av relativisme, der mennesket selv må finne meningen. En kristen hviler "med all sin tyngde" i nåden.

"Tilværelsen har ingen forutbestemt mening; vi er frie til å skape mening og finne mål for våre liv" , skriver Human Etisk Forbund på sine hjemmesider, og videre: "Vi er frie til å skape mening og finne mål for våre liv, men vi gjør det ikke i et vakuum."

Å høre at "jeg er fri til å lage min egen mening" høres unektelig attraktivt ut. Utfordringen er at dette er lett å si hvis du er en mastergradstudent på universitetet, eller en forelder med gode permisjonsordninger. Men jeg kan ikke si det samme til en flyktning i Syria, Irak eller Kongo. Resonnementet kommer til kort i møte med ofre for slaveri, forfølgelse, sult eller menneskehandel. Kan jeg si til barna som i disse ukene lider fordi de må være hjemme, at du er fri til å finne din mening? Nei, snarere tvert imot. Det finnes mennesker som er frarøvet sin frihet, og i de stille uker før påske er det ganske mange av oss. Det siste vi trenger å høre er at det finnes noen mening med covid-19 eller at vi får som fortjent. At vi er frie til å skape mening holder heller ikke. De gode nyhetene er at det finnes nåde. Der det ikke finnes mening finnes det alltid nåde, og det er evangeliet.

Gud er selv offer for meningsløshet

Natt til 7.april 1990 mistet 159 mennesker livet i brannen på Scandinavian Star. Under en minnegudstjeneste i Frederikshavn kirke 10 dager etter, spør sogneprest Laurids Korsgaard: «Hvor er Gud i dette?», og svarer «Gud er korsfestet i vår lidelse, Gud er offer for meningsløsheten. Gud er i deres sorg, i deres angst, i deres fortvilelse, i deres mareritt».

Nåden viser seg i historien der Gud selv blir menneske og blir kjent med vår menneskelighet. Jeg begriper det ikke, men griper tak i det likevel: Det er Guds vesen å være nådefull! Han ønsker en relasjon til hver og en av oss. I et slikt perspektiv blir ikke nåde «Å få gjøre det jeg vil», men å få motta det jeg dypest sett trenger. Da handler ikke nåde utelukkende om å få noe ufortjent, men å få noe u-forventet: fred, styrke, frelse. Og her skimter jeg en allmektig Gud: Han som kan skape orden ut av kaos, gi tilgivelse for synd og reise oss opp til evig liv ut fra meningsløs død. Guds nåde reiser meg opp hver dag, og vil reise meg opp den siste dagen.

Hvis jeg velger å stoppe å lete etter mening i livet, men heller tar imot livet som en gave, da blir det en reorientering av livet. Lar jeg meg selv omfavne av nåde og legger vekk jaget etter mening, da vender livet mitt bort fra mitt eget selvbilde og til et annet sentrum. Kristus gir meg nåde, ikke all verdens mening. Eller som forfatteren Max Lucado kvitret: "If God were only mighty, we would salute him. But since he is merciful and mighty, we can approach him."