Nattverden - fellesskapets sakrament.

Av Arne Sand

Dominikanerne her på Majorstuen kunngjorde at katolikkenes messeplikt nå er opphevet og skriver så:

"Men vi står alle sammen om dette, og ber for hverandre, for andre og for oss selv, hjemme eller der vi til enhver tid befinner oss. Vår felles kommunion er i denne tiden gjennom bønnen."

Det samme kan vel også andre kristne si, selv om vi ikke har noen formell messeplikt.

Hvorfor har vi ikke det forresten?

Veldig mange kristne i Den norske kirke våger ikke å komme til alters. Jeg fikk en slags forklaring på hvorfor da jeg en gang hørte Tor Aukrust fortalte om sine besøk i hjembygda i Bøverdalen i Lom. Det måtte en sterk selvovervinnelse til for ham å gå fram i sin barndoms kirke for å ta imot nattverd. Det til tross for at han da hadde vært prest i mange år. Han fryktet at mange av de som satt igjen i kirkebenkene tenkte i sitt  stille sinn:- Så han Tor tror harn er bedre enn oss andre.

Håper ikke at det er så mange som tenker slik, men at Aukrust opplevde det slik forklarer vel mye av nølingen med å ta imot nattverden hos mange. Messeplikt hadde nok ikke løst det problemet, men at barna nå får være med har ført til at mange flere deltar enn i hans tid.

For tiden er vi alle i samme båt: vi må nøye oss med å si: «alene er vi sammen». Det gjelder også det kristne felleskap.

«Vår felles kommunion er i denne tiden gjennom bønnen», sier katolikkene. Det sies at i nødstider som disse får Vårherre mange bønner. Også i slike bønner kommuniserer vi altså med hverandre som om vi knelte ved samme alterbord. Mange av de som ikke riktig våger gå til nattverd, er nå med på det kristne fellesskapets kommunion.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe.