Rabbi Simha Bunim var en stor, polsk hasidisk lærd som levde på starten av 1800-tallet. Et av hans mest kjente utsagn er følgende: «Vi må alle til enhver tid gå med to lommer. I hver lomme skal det ligge en lapp, med et sitat som du og jeg kan strekke oss etter - det ene eller det andre, avhengig av behovet.»

Når man føler seg trist og deprimert og motløs, skal man finne fram ordene i høyre lomme: «Verden ble skapt for meg.» (Talmud Sanhedrin 37B). Men når man føler seg sterk og mektig skal man finne fram ordene i venstre lomme: «Jeg er bare støv og aske» (1. Mos 18,27). Rabbi Simha pleide å si at problemet er at vi altfor ofte bruker feil lomme.

Advarsel

Fortellingen viser den enorme verdien menneskeheten som helhet og hvert enkel individ har. Men fortellingen advarer samtidig mot når menneskene hever seg selv over andre og glemmer den ydmyke plassen vi har i skapelsen.

Koronaviruset gir oss en utfordrende påminnelse om at vi noen ganger har glemt vår skaper. Kanskje har den vanvittige, teknologiske utviklingen gitt menneskeheten en maktfølelse som forleder oss til å tro at vi alene kan styre verden og selv løse alle utfordringene vi møter. Vi kan ha glemt at «han talte og det skjedde; han befalte og det sto fast. Herren bryter folkenes råd, forstyrrer folkeslags planer. Men Herrens råd står evinnelig fast, hans hjertes planer fra slekt til slekt.» (Sal 33,9-11).

Bønn i fellesskap

Med denne påminnelsen er det mest naturlige å henvende oss i bønn til Herren. Koronaviruset har skapt redsel, tvil og usikkerhet hos oss, og det skaper et stort behov for å samle oss i bønn for å be; «Vår sjel venter på Herren; han er vår hjelp og vårt skjold. Vårt hjerte gleder seg i ham, vi stoler på hans hellige navn. La din hengivenhet være over oss, Herre, når vi har lengtet etter deg.» (Sal 33, 20-22).

Men akkurat når vi trenger det mest kan vi ikke samle oss. Nå må synagoger, kirker, moskeer og andre gudshus hold stengt. Vi kan selvfølgelig be hver for oss, men det blir aldri det samme som å be i fellesskap. Nå som nøden rammer oss alle kan ikke fellesskapet henvende seg til Gud sammen. Men denne mangelfølelsen kan likevel skape en bevissthet om hvor viktig felles bønn er for oss.

Uten tempel i 2000 år

Jødedommen opplevde et stort tomrom etter tempelets fall. Jøder forsto ikke hvordan man skulle kunne be uten gudstjenesten i templet, hvordan man kunne få forsoning uten ofringene og hvordan man skulle finne plass for Gud i hjertet når templet ikke var der som en innramming.

Men nettopp da ervervet vi en viktig lærdom: tempelets verdi forsvinner ikke med selve bygget. Den samme Gud vi ba til eksisterer også utenfor tempelet og vi kan fortsatt be til ham i synagogene våre. Gud ser fortsatt handlingene våre og tar fortsatt imot bot, beklagelse og bønn.

På noen måter ser vi tempelets verdi bedre i dag, der det står i sine ruiner, enn den gang det var i bruk hver eneste dag. Likevel: Siden tempelets fall har det aldri kommet noen erstatning. I 2.000 år har jødenes største bønn vært at tempelet blir gjenoppbygget.

Digital synagoge

Synagogen i Oslo feirer neste måned 100 år. Vi har planlagt et jubileumsår der synagogelivet skulle blomstre, med mange gudstjenester. Ingen kunne drømt om at synagogen akkurat dette året skulle stå tomt over lang tid. Likevel har nettopp denne mangelen skapt engasjement. Hver shabbatkveld sender vi sanger på digitale arenaer og opplever mer enn en dobling i deltakelsen enn den vi vanligvis har. Studiesirklene blomstrer og viser oss nye dimensjoner ved vårt synagogeliv. Kanskje følelsen av mangel på bønn og felles opplevelser i synagogen styrker vår bevissthet om hvor viktig synagogen faktisk er for oss.

Selv om vi ber hver for oss, føler vi at vi alle står sammen i bønn om at denne koronaperioden ikke blir en lang og vond erfaring og at vi snart vil kunne samle oss igjen.

La din hengivenhet være over oss, Herre, når vi har lengtet etter deg.