Tenk deg tv-serien «Sofa». En serie programmer der helt alminnelige mennesker filmes i stuene sine, mens de titter på fjernsyn og kommenterer begivenhetene. Tenk deg så naturist-versjonen av «Sofa» En ytterligere omdreing av meta-aspektet. Blide og formfullendte naturister hviler skinkene på velplasserte håndklær i sofaen, spiser reker og vurderer serve-kvaliteten til noen sporty naturister på stranden. Hvorfor er dette interessant, om vi ser bort fra naturist-elementet? Det handler om opplevelsen at «vi» hele den underlige gjengen av ordførere, marinbiologer, tannleger og yrkessjåfører gjør akkurat de samme underlige tingene. Selv om noen er best i volleyball. En forståelse av samhørighet. Trådene er ikke lenger usynlige. I meta-tv har seeren den aktive rollen, og får bekreftet identitet i speilingen mot den digital flaten.
I korona-tiden har det synes løfterikt å komme hjem til artistene. Vi blir invitert inn i stuene og i ett tilfelle på badet! Hvilke bøker ligger framme - er det der en biedermeier sofa? I den digitale flaten synes avstanden tilsynelatende borte. Forventningene til opptreden; ja, hele skuespillet med lys og lyd har falt fra hverandre. Stolene er dyttet inn under scenen i gymsalen. Vi er bare alminnelige mennesker som ser inn i stuene til hverandre, der noen er best til å synge og spille gitar.