Det handler om de gode grenser
Den 26. mai vil Stortinget vedta endringer i Bioteknologiloven. Det kan synes som dette kjøres gjennom i rekordfart uten at det er gitt noen god begrunnelse for dette. Saken er angivelig «overmoden» da Bioteknologiloven har vært uendret siden 2004. Dette selges inn for å være en «høyst nødvendig modernisering» av et foreldet lovverk.
Avgjørelsen utfordrer hvordan vi som samfunn og enkeltmennesker tenker og handler med bioteknologi for å lage barn. Det nye forslaget åpner for å tilby assistert befruktning til enslige kvinner, eggdonasjon og tidlig fosterdiagnostikk (ultralyd og NIPT). Velbegrunnete argumenter for en restriktiv holdning til disse spørsmålene er godt kjent, men synes å prelle av i dominerende politiske kretser. Teknologioptimister både i AP og FrP, med begrenset interesse for etikk, finner hverandre. Tvisynte folk i SV har latt seg overbevise om at de nye forslagene fremmer kvinners rettigheter samt likestilling.
Det liberale frislippet fra 70-årenene har fått berettiget kritikk i de senere år. Markedsliberalismens tro på selvregulering og «markedets usynlige hånd» fikk et alvorlig tilbakeslag i 2008 (finanskrisen). Ingen ønsker seg tilbake til den dereguleringen av finansmarkedet og «knefallet for Wall Street» som gikk forut for dette. I dag er de fleste enige om at grenser og reguleringer av økonomien er en forutsetning for et godt samfunn.
Innen miljøvern er alle enige om at den menneskelige rovdrift på naturen som vi har gjennomlevet etter den industrielle revolusjon har hatt betydelige skadevirkninger på hele kloden. I dag innser alle at grenseløs menneskelig adferd er hovedårsaken til miljøkrisen. Sunn begrensning av menneskelig adferd er avgjørende for å bevare kloden.
Røykeloven (2004) ble i sin tid utsatt for latterliggjøring og Dagfinn Høybråten (Røykelovens «far») fikk en tøff tid. I ettertid har vi likevel innsett at den adferds begrensningen som loven medførte var til det beste for alle. Og Høybråten har fått sin vel fortjente oppreising.
Innen beredskap har vi under den pågående pandemien fått verdifulle påminnelser om de gode grensers betydning. Hvem ville i januar 2020 trodd at det norske folk, uten store motforestillinger, ville akseptert nedstengning av påskefjellet?
Redusert frihet innen økonomi, økologi, røyking og beredskap er eksempler på allment aksepterte grenser, til fellesskapet beste. På denne bakgrunn er det underlig at samfunnet ikke innser at de viktige områdene som handler om liv og død, bioteknologi, reproduksjon og fremtidens generasjoner også bør ha klare grenser for menneskelig kreativitet og påfunn. Her synes begeistrede teknologiske og vitenskapelige nyvinninger å ligge langt foran den nødvendige etiske refleksjon. På et eller annet tidspunkt vil vi, som enkeltmennesker og samfunn, oppdage viktigheten av klare grenser også for denne aktiviteten. Men tilsynelatende ikke i mai 2020.
Det er fristende å se bioteknologi i et historisk perspektiv, selv om dette ikke er politisk korrekt. I perioden 1910 – 1945 rådde eugenikken (rasehygienen) den ideologiske grunnen, også i vårt land. Nødvendig «modernisering» av lovverket ble også den gang nødvendig, noe som bl.a. førte til loven om tvangssterilisering (1934), vedtatt mot en - 1 - stemme. Hverken Arbeiderbevegelsen eller Kirken representerte noe bolverk mot dette forfallet, så langt derifra. Vollebæk utvalget (2015) dokumenterte vår lite ærerike historie fra denne perioden (eksempelvis Kirkens «Misjon blant hjemløse»). Loven om fri abort ble innført i 1978 og gjør derved vår situasjon annerledes enn i mellomkrigstiden. Likevel er det ikke vanskelig å se en viss parallellitet til vår tid, med en mulig utvikling i retning av et sorteringssamfunn. Sammenligningen med eugenikken er tabuisert. For oss seniorer, som slipper å ta strategiske sideblikk, er det likevel viktig å minne om dette. Utviklingen går i retning av at fremtidige generasjoner kan designes og planlegges med forankring i (valg)frihet, rettigheter og ikke-diskriminering – for de som er så heldige å være født. Er vi i ferd med å gjenta historien i en sminket, parfymert utgave? De fremtidige generasjoner, som dette handler om, har ingen stemmerett i disse spørsmålene og illustrerer derved et betydelig «demokratisk underskudd».
Karakteristisk for alt moderne er at det er flyktig og har sin tilmålte tid før noe annet og mer trendy overtar. Et bioteknologisk lovverk bør sikte mot bærekraftig langsiktighet, sunn begrensning av menneskelige påfunn og bør ikke forankres i det moteriktige. Den leksen lærte vi i 1934. I dag ser vi tilbake på eugenikken med berettiget skyld og skam, både som samfunn, kirke og enkeltmennesker. Vi får håpe våre barnebarn slipper å vurdere vår tidsepoke med samme forlegenhet.