Min nabo Hanne og jeg er venner på Facebook. Vi treffes oftere der enn på butikken. Hanne sang fra verandaen på 17 mai. Hun kosa seg med Nadia og Christian på NRK og feira kvelden med pølser, is og kake.  «Neste år blir det full rulle, med barnetog, musikk og sang i byen», skriver Hanne i sin siste oppdatering, «Jeg har troa på det.»

Min nabo Hanne har vært med på nasjonal dugnad. Hun har tømt skrivebordet sitt og rydda i bånn av klesskapet, strikka babytepper og sett alt for mye serier.  Nå er Hanne tilbake på jobb.  «Må starte litt etter litt …  en får leve med det, bedre med litt jobb enn ingenting», skriver Hanne.

Min datter Ingrid hadde nok ikke vært på Facebook. Hun hadde ikke kunnet lese og skrive, og hadde neppe hatt jobb. Men om hun hadde levd i dag, hadde hun også gledet seg til neste års barnetog. Hun hadde gått stolt bak skolefanen, med flagget festa på den røde mini-rullatoren. Og hun hadde utvilsomt forspist seg på pølser og is.

Det er Hanne og Ingrid vi leter etter når vi nå vil tilby alle gravide tidlig ultralyd og NIPT prøve. Aps Tuva Moflag sier i sin kronikk 23. 5 at «fosterdiagnostikk har en betydelig helsegevinst som kan redde liv». Dette er i beste fall en betydelig overdrivelse. Det er sant for noen promille av de som testes. Langt de fleste av tilstandene vi tester for – med Downs som den aller vanligste - kan vi ikke behandle.  Hvis vi kan snakke om å redde liv i graviditet, må vi også være ærlige på at når vi påviser tilstander ved fosterdiagnostikk, er konsekvensen i de aller fleste tilfeller å ta liv.

Det er riktig at forslaget om tidlig- ultralyd og NIPT testing ikke handler om innføring av nye metoder.  Vi er ikke på vei mot et sorteringssamfunn – vi er der for lengst.   Om forslaget til ny bioteknologilov går igjennom 26.mai blir sorteringen bare mer effektiv.  Norske kvinner og menn har stor tillit til det offentlige – vi tar imot det som tilbys oss og følger anbefalinger; om det gjelder fem om dagen, influensavaksine eller å hoste i albuekroken. Et tilbud om testing tidlig i svangerskapet vil de aller fleste gravide takke ja til.  Det vil utvilsomt bli langt færre annerledesbarn.

Kronikkforfatteren vil at alle skal ha rett til å vite mest mulig om barnet de bærer. Det gir trygghet så lenge alt er i orden. Men om det ikke er det, hva skal man da gjøre med kunnskapen? Når man er nygravid, ser man ikke Hanne eller Ingrid for seg. Man ser det belastende, krevende, hjelpetrengende barnet. Og det er over 30 uker til man treffes ansikt til ansikt.

Moflag ønsker å kjempe for retten til å bære fram et barn med utviklingsavvik uten å føle man er til byrde for samfunnet. Dette må nødvendigvis bli en halvhjertet kamp, så lenge man samtidig legger til rette for at de samme barna kan fjernes før de er født.  Om fosteret som vi kan gi behandling i mors liv har en så stor verdi at vi legger til rette for å finne det og hjelpe det – må det også bety at det fosteret som vi først kan hjelpe etter svangerskapet, gis trygghet fram til fødsel. Da er tida kommet for storsamfunnet å stille opp for barnet og familien.  Og da blir det mening i dette fantastiske mottoet: Alle skal med!

Hva tenker så nabo Hanne om forslaget til endring i bioteknologiloven? Ja, for hun vet selvsagt om det.  «Det er helt bisart» sier hun. «Jeg er helt naturlig for meg. For meg blir det å velge bort et foster med Downs like unaturlig som å velge bort et foster som ikke har Downs.  Hvorfor skal alle barn være A4?»

Hanne har en sterk stemme. Det er å håpe den når de folkevalgte før tirsdag.