Ett argument som stadig trekkes frem er at, «kvinner må ha rett til å bestemme over egen kropp». Hva betyr egentlig det? Alle vet at når man har sex, er det en risiko for å kunne bli gravid. Når en unnfangelse først har skjedd, og et lite barn vokser inni mors mage, hvem bestemmer over dette livet? Barnet har ingen rettigheter før det er født. Hva med barnets rett til liv?

Mennesker er sårbare fra begynnelse til slutt, både i mors mage, men også etter fødsel. Mye kan skje i løpet av livet, og vi kan aldri sikre oss fullt ut mot skader og sykdom. Teknologien utvikles raskt. Det er bare snakk om tid før enda flere diagnoser kan oppdages under svangerskapet. Vi har allerede ultralyd og fostervannsprøver, som igjen sublimeres av NIPT- testen. Flere av diagnosene som nå stilles, gir ikke nødvendigvis disse såkalte uønskede egenskapene, men sier noe om risikoen for at de kan oppstå. Man risikerer dermed å sortere bort mennesker på et feilaktig eller usikkert grunnlag.

Er det greit å abortere et barn diagnostisert med hydrocephalus tidlig i svangerskapet, som bare vil ha ti prosent sannsynlighet for å få hjerneskade dersom det overlever etter fødsel? Jeg kjenner ei jente som i mors mage ble diagnostisert med hydrocephalus. Hennes foreldre sto ovenfor et tøft valg, men valgte å stå imot presset og beholdt den lille jenta. Dette barnet er nå tenåring og svært fornøyd og takknemlig over livet sitt. Et liv som kunne blitt henne frarøvet helt fra begynnelsen. Hva med det såkalte friske barnet, som får surstoffmangel under fødselen og blir kraftig hjerneskadet? Det er umulig å sikre seg mot alt. Hvorfor skal det ene barnet settes over det andre, som med stor sannsynlighet vil kunne leve et helt normalt liv?

Hva med barnet som blir diagnostisert med Downs syndrom under svangerskapet? Det er et menneske, akkurat som deg og meg, som vil kunne bidra positivt til et varmere samfunn. På noen områder vil disse barna ha behov for større grad av tilrettelegging, og her har KrF fått mye på plass allerede. Likevel er det mye som gjenstår før tilbudet er godt nok for alle. Koordinatorordning, BPA, pleiepenger og omsorgslønn er bare noen av ordningene KrF har fått gjennomslag for, og ønsker å forbedre.

Eggdonasjon og assistert befruktning til enslige er heller ikke uproblematisk. For det første må man skille egg- og sæddonasjon. Det å donere sæd er en enkel handling. Det å hente ut egg er derimot et medisinsk inngrep som medfører risiko og ubehag. Bruk av eggdonor vil også føre til at den fødende ikke vil være biologisk mor, noe som er en barriere, og som igjen vil kunne åpne for surrogati i fremtiden.

Bare så det er sagt, enslige og ikke-biologiske foreldre kan være, og er, svært gode foreldre. Spørsmålet er om vi som samfunn skal bruke store ressurser på å sette ikke-biologiske barn til verden, når det stadig kommer barn til verden som har behov for omsorgspersoner som kan ta vare på dem. Barn har rett på foreldre, men det er ingen menneskerett å få barn.

Bioteknologi innebærer svært vanskelige etiske spørsmål. Spørsmål som må behandles med respekt. Spørsmål som behøver grundige vurderinger. Dette er spørsmål som vil endre oss som samfunn og som ikke bør hastes gjennom på Stortinget uten grundig utredning og behandling.

De aller fleste kjenner noen. En av de sterkeste jentene jeg kjenner skulle ikke levd i dag, dersom foreldrene hadde hørt på legen. Dette presset kan bli sterkt forsterket dersom NIPT-testing og tidlig ultralyd blir tillat for alle gravide. Burde vi ikke heller jobbe for å styrke støtteordninger, avlastningstilbud og andre hjelpetiltak? Vi må gjøre det lettere å stå i en krevende situasjon. Det er viktig at vi ikke glemmer barna etter de blir født. Støtteordningene kan alltid bli bedre, og det er virkelig noe å strebe etter.

Det er så ufattelig viktig at alle forstår hva disse endringene vil innebære. Det handler ikke bare om at enslige skal kunne få barn, eller at «kvinner skal ha rett til å bestemme over egen kropp». Det handler også om mangfold, rett til å leve det livet man har fått og likeverd.