Under et mangotre i Ujiji ved Tanganikasjøen i 1871 foregikk et av verdens mest berømte møter, og Henry M. Stanley skal ha uttalt de berømte ordene «Dr. Livingstone, I presume». Den nesten seksti år gamle David Livingstone hadde vært i Afrika i tre år uten at noen hadde hørt fra han, og den tretti år yngre Stanley hadde fått i oppdrag å finne og intervjue han. De to mennene utviklet et far-sønn-forhold, og sammen utforsket de deler av Afrikas indre. Møtet mellom Livingstone og Stanley gikk dermed inn i verdenshistorien som noe mer enn et vanlig møte, for én pluss én var blitt mer enn to.
På B-laget
En trenger imidlertid ikke være oppdager i Afrika for å oppleve sterke og avgjørende møter på tvers av generasjoner. Jeg har et par bøker i bokhylla som minner meg om en attenåring som fikk flere alen lagt til sin vekst i løpet av to sommeruker. Jeg hadde fått sommerjobb i hovedstaden som hjemmehjelp, men på grunn av dårlig intern kommunikasjon hadde etaten tilsatt for mange, og jeg måtte jobbe de to første ukene sammen med en femti år gammel mann. Jeg grudde meg. Vi skulle daglig kjøre opp til en bruker innerst i Maridalen, hva skulle vi snakke om?
Så møtte jeg Svein. Han hentet meg hver morgen i en gammel Saab. Svein kalte seg selv for «B-laget», det er laget for dem som har valgt annerledes, og ikke er så opptatt av «det som møter øyet», som han sa. Han hadde vært nordsjøarbeider og tjent gode penger, men var lei av materialismen. Nå ville han bruke kreftene sine på noen som trengte det mer enn oljeselskapene. Jeg, som hadde vært redd for at det skulle bli pinlig stille, pratet meg non stop gjennom to uker. Og viktigere: Jeg lyttet. Disse to ukene, som jeg husker som en eneste lang samtale, ble de mest formative i livet mitt.
Religionsdialog
Hva snakket vi om, der vi kjørte til Maridalen og stekte makrell på vedkomfyren til en gammel eneboer? Det var de eksistensielle spørsmålene i livet. Hva er tro, hva gir mening, hva er lykke, det sanne, det gode. Det var min første virkelige religionsdialog i livet. Det var som om Sokrates selv hadde blitt reinkarnert i denne hjemmehjelpa i Oslo. Han utfordret meg til å tenke selv og være kritisk til standpunkt og oppfatninger jeg bare hadde arvet hjemmefra. For en attenåring fra bygda åpnet en ny verden av mulige tanker seg. Men det var også krevende, som religionsdialog er hardt arbeid. Det er vanskelig når noen rokker ved sannhetene dine. Men plutselig var ukene over, og da Svein satte meg av etter siste arbeidsdag, fikk jeg ei grein med hvit villrose fra hagen hans, og to godt brukte bøker. Den ene handlet om eksistensialisten og teologen Søren Kierkegaard, den andre var en innføring i filosofi. «Til min medspiller på B-laget som takk for gode samtaler», sto det på innsida. Og jeg gråt. For Aten hadde mistet sin Sokrates.
Eksistensielle spørsmål
Dagens tenåringer søker naturlig nok fellesskap med jevnaldrende, men det de også behøver, er å kunne være noens protesjé. Før den akademiske utdanningsrevolusjonen, var det en vanlig utdanningsvei å gå i lære hos en mester. I et arbeidsfellesskap på tvers av generasjoner må det ha vært mye å hente for lærlingen i samtale med den voksne. Og helt sikkert vice versa. De eksistensielle spørsmålene ungdommer bærer på, skulle de så gjerne fått stilt til noen. Men når de utelukkende speiler seg i influensere og i hverandre, ser de sjelden mer enn overflaten. De ser dyrking av vellykkethet og krav om perfeksjon. Hele verden framstår som et A-lag, og da er det lite rom for å avsløre svakhet eller tvil. Så nyttig det ville være å få gå i mental lære hos en sparringspartner som de kunne prøve ut uferdige tanker på, og som kunne vise dem at verden er mer enn det som møter øyet.
Minnet om samtalene med Svein har jeg båret med meg i over tretti år. Nå går jeg selv mellom attenåringer, og mitt ønske for dem at også de får treffe sin Livingstone, Sokrates eller Svein, i et møte der én pluss én blir mer enn to.