Frimodig kirke har liggende ute to opprop på sin hjemmeside. Den ene av disse er ‘Ekteskapserklæring’ og den andre er ‘En alvorlig trussel mot våre barn og unge’. I Ekteskapserklæring står det følgende: «Endringene i Den norske kirkes samlivsteologi har skjedd raskt. En 30- siders samlivsutredning som tre biskoper skrev i 1997, konkluderte slik: Å sidestille heterofilt ekteskap med homofilt samliv er i strid med grunnleggende etiske prinsipper i Bibelen og må anses som kirkesplittende vranglære. I 2005 uttalte et enstemmig bispemøte at ekteskapet er for én mann og én kvinne. I 2006 og 2007 sa et overveldende flertall i Den norske kirkes Lærenemnd og i Kirkemøtet det samme. Store deler av Den norske kirkes lederskap har nå forlat denne forståelsen av ekteskapet, til tross for at ingen har presentert ny og overbevisende innsikt ut fra Bibelen».

Sitatet fra Ekteskapserklæring gir inntrykk av at kirken i 1997 erklærte anerkjennelse av homofilt samliv som kirkesplittende vranglære, og at det etter 2007 har skjedd en rask endring bort fra dette synet. Formålet til utvalget på de tre biskopene var å si noe om Kirkemøtevedtaket i fra 1995. Sitatet som Ekteskapserklæring gjengir, er gitt i en sammenheng angående striden om vedtaket i Bispemøtet i 1995. Det var et flertallssyn og et mindretallsyn blant biskopene angående homofilt samliv. Etter vedtaket i Bispemøtet hadde begrepet vranglære blitt brukt så ofte, at utvalget måtte si noen ord om dette. Utvalgets uttalelse kommer i en forbindelse med å avklare hvilke begrunnelser for homofilt samliv som kunne sees på som vranglære, ikke at alle begrunnelser ble vurdert slik. De samme biskopene gav uttrykk for at en måtte kunne føre en debatt om mulige sekundære løsninger i visse klart definerte situasjoner uten at kirkens enhet behøvde å være truet. (Kilder: Vedlegg til lærenemndas uttalelse fra 2006, skrevet av Joar Haga. Tunsbergsaken).

Brosjyren forteller heller ikke at nemnda i 2006 leverte en delt innstilling i synet på homofilt samliv (den gang partnerskap). Bispemøtet i 2008 kom med en uttalelse om forbønns handlinger for homofilt samlevende (BM 36/08). I en uttalelse fra Bispemøtet i 2013, ‘Ekteskapet i et evangelisk-luthersk perspektiv’, finnes en flertallsinnstilling og en mindretallsinnstilling, angående hvordan kirken skal se på ekteskapet ut ifra den nye ekteskapsloven som ble vedtatt i 2008. Biskopene er enige på et viktig punkt. Nemlig skepsis til sammenkoplingen av ekteskapsloven og andre lover (BM-16/13). Det bildet som Ekteskapserklæring tegner, stemmer ikke overens med hvordan diskusjonen om homofilt samliv i kirken har foregått.

Ekteskapserklæring hevder videre at likekjønnede ekteskap er en del av en omfattende kjønnsnøytral ideologi. Sitatet fra brosjyren passer inn i en slik beskrivelse. Ekteskapserklæring kommer opp med to forhold som er problematiske. Nemlig antydningen til at det foreligger vranglære, og påstander angående en ideologi.

Frimodig kirke har også lagt ut et annet opprop som hevder en ideologisk påvirkning.  Når de handler slik, så gir det grunn til å tenke at disse to proklamasjonenes er en del av Frimodig kirkes offisielle syn. Dette blir ekstra problematisk på bakgrunn av at Frimodig kirke også har, i samarbeid med noen andre organisasjoner, utviklet et eget undervisningsopplegg for kirkelige tilsatte (Fø mine lam).

Oppropet ‘En alvorlig trussel mot våre barn og unge’, starter med å skrive at det de siste årene har vært en alarmerende økning i antallet barn og unge som føler at de er ‘født i feil kropp’. I følge oppropet har norske politikere liten kunnskap om hva kjønnskorrigerende behandling innebærer. I oppropet hevdes en ‘radikal kjønnspolitisk agenda’ som en viktig del av forklaringen på denne økningen. De skriver i oppropet at skepsisen i Sverige har økt etter dokumentaren ‘Tranståget och tonårsflickorna’ som SVT sendte (våren 2019). Med oppropet følger en lenke til en organisasjon kalt GENID.

Men hva er det reelle problemet? Nå meldes det om at det har vært en nedgang i antall unge som har søkt behandling mot kjønnsdysfori i Sverige. SVT sitt program ‘Uppdrag granskning’, har undersøkt utviklingen etter at de sendte sin dokumentar ‘Transtoget’. Uppdrag Granskning har snakket med flere sykehus/klinikker som tilbyr hjelp ved kjønnsdysfori.  Fotis Papadopoulos ved det Akademiske sykehuset i Uppsala sier at det eneste man vet er at antall søknader minsker, ikke at antall personer med kjønnsdysfori er redusert. Reduksjonen i antall settes imidlertid i sammenheng med visningen av SVT sitt program ‘Transtoget’. Han er bekymret over at det nå kan være ungdommer som ikke søker hjelp med sine problemer.

Det ble levert et opprop ‘JA til tokjønnsmodellen, NEI til radikal kjønnsideologi’, til Stortingspresidenten 10.desember. I løpet av kort tid etter måtte lederen for Fri Ingvild Endestad ut å forsvare Fri mot pedofili anklager (Dagbladet 20 desember). Hva man ellers måtte mene om Fri, grunnlag for pedofilianklager er det ikke. Krf politiker Olufsen- Mehus var aktiv i forbindelse med dette oppropet. Han skrev et innlegg på verdidebatt 3.des 2019, hvor jeg har funnet fire påstander identiske med de som ble fremsatt i det oppropet som Frimodig kirke la ut. Alle er ubegrunnet. I Olufsen-Mehus sitt innlegg, sees ‘interkjønn’ mennesker utelukkende i lys av to-kjønns modellen. Han hevder at ‘interkjønn’ er en misvisende betegnelse. Utfordringene knyttet til tidlige kirurgiske inngrep på denne gruppen, blir ikke tatt opp. En tilsvarende vinkling gjøres i et debattinnlegg i Dagen 7. jan 2020, skrevet av Gjevjon og Solheim.

Jeg håper Frimodig kirke vil gjøre det tydelig hvordan de stiller seg til innholdet i brosjyren Ekteskapserklæring og til organisasjonen GENID. Prester som skal tjenestegjøre i Den norske kirke, må forplikte seg på Skrift og bekjennelse. Da er det viktig at Frimodig kirke ikke er med på å fremme destruktive handlingsmønstre.