Kriser har en tendens til å sette ting på spissen. I dag står vi i Europa overfor en pandemi. Hvilke konsekvenser kan den få for EU slik vi kjenner det i dag?

I næringslivet heter det at man aldri skal kaste bort en krise. Det har heller ikke EU kommisjonen gjort. Kriser har medført stadig sterkere sentral makt til Brussel. Spørsmålet er om denne utviklingen nå er brutt og om kriser medfører en svekkelse av EU og en økt makt tilbake til medlemslandene.

Den siste krisen EU sto overfor (foruten Brexit), før dagens pandemi, var migrasjonskrisen i 2015. Den medførte ikke et enhetlig svar fra EU. Dette fordi medlemslandene ikke var enige. Land i Øst Europa nektet å ta imot muslimsk innvandring, mens hovedsakelig Tyskland og Sverige tok imot et meget stort antall migranter.

Så hvordan har EU kommet ut av dagens krise? Sett fra Sør Europa, slik situasjonen er i dag, er det vel kun ett svar som er riktig; dårlig. I Italia er følelsen av å ha blitt overlatt til seg selv meget stor. Kina (for å forbedre sin posisjon i verden) har sendt medisinsk utstyr. Russland og Cuba har sendt leger (også Norge). Hjelpen kom derimot ikke fra andre EU land. Det er trolig at dette vil prege Italias innstilling til EU.

Nå som den medisinske krisen forhåpentligvis blir mindre er fokuset på økonomien. Land som har blitt hardt rammet, bl.a. Italia og Spania, ber nå om økonomisk støtte. Denne gangen som gave, ikke lån.

I tillegg er forslaget fra sør at alle EUs medlemsland skal være solidarisk ansvarlig for lån for å dekke kostnadene med pandemien. Det siste godtar ikke Tyskland og Nederland. Solidaransvar for gjeld skal være grunnlovsstridig i Tyskland. Hvorfor er det så viktig for landene i sør at medlemslandene er solidarisk ansvarlig for gjelden? Solidaransvaret gjør at långiver også legalt kan støtte seg på tysk tilbakebetaling av gjelden. Det blir som banken som krever kausjon fra far ved låneopptak fra studenten.

Tysk gjenforening skjedde i 1990. Men ikke alle de tre vestlige seiersmaktene fra andre verdenskrig støttet den. Etter sigende skal den tidligere franske presidenten Mitterand ha sagt at han elsket Tyskland så mye at han ønsket seg to. Men med amerikansk hjelp skjedde likevel gjenforeningen. Frankrike krevde imidlertid at Tyskland skulle gi opp sin D-mark, og smelte den sammen med francen og andre europeiske valutaer. Tysklands motkrav var at den nye europeiske sentralbanken (ECB) skulle baseres på Bundesbank og ligge i Frankfurt. I 1999 kom de første fysiske felleseuropeiske pengene; euroen.

Euroen kom derfor til som et politisk ønske, men hva er problemet med den? EU har blitt en lovgivende union (via bl.a Parlamentet). For eurosonen finnes det en monetær institusjon, ECB, som bestemmer pengemengden og fastsetter renter. EU har imidlertid ikke felles skattepolitikk eller fordelingspolitikk, og medlemslandene kan selv ta opp lån i markedene.

Land som Spania og Italia har økt sin statsgjeld betydelig i perioden etter innføringen av euroen. Låneopptakene har vært billige som følge av det implisitte, men altså ikke ennå legale, solidaransvaret. Tanken for långiverne er at Tyskland eller EU ikke vil la et euroland unnlate å betale sin gjeld.

Nå er en ny krise her, og dersom landene hadde hatt sine egne valutaer kunne de ha devaluert, og gjort sine økonomier konkurransedyktige igjen. Det er nå umulig.

Hvor stor gjeld har landene i EU nå? Stor. Statsgjeld måles i forhold til et lands årlige bruttonasjonal produkt og uttrykkes i prosent av dette (gjeld/ bruttonasjonalprodukt). I 2019 var tallet for Italia 134 %. Etter det har gjelden økt (telleren i brøken) og landets bruttonasjonalprodukt har sunket (nevneren i brøken). Det medfører at prosenttallet vil bli mye høyere etter pandemien.

Gjennom Europas lange historie har det vært gjort mange forsøk på samle folkene til en felles politisk overordnet enhet, men det har vist seg vanskelig å samle kontinentet.

EU har gjennom målet om stadig tettere integrering også forsøkt. Dette til tross for at befolkningene, når de har hatt mulighet til å uttale seg i folkeavstemninger i Frankrike, Nederland og Irland, har sagt at de ikke ønsket det.

Er det EU befolkningene ser mot i denne krisen? Det er ikke min erfaringen fra balkongen her i Madrid. Her roper folk «Leve Spania, Leve Kongen» og EU eller Europa forblir unevnt. Det er vel heller slik at det er nasjonalstatene som har steget frem igjen på bekostning av EU.

Forut for pandemien har EU hatt problemer med å vedta nytt budsjett. Som følge av uttreden av UK, den nest største netto økonomiske bidragsyteren, må EU enten gjøre mindre eller kreve at de andre medlemslandene betaler mer. EU har valgt det siste, men nettobidragsland inkl. Sverige og Danmark har motsatt seg det. Gitt de nye enorme kostnadene er det vel det ikke urimelig å tippe at EU må skalere ned. Når krybben er tom bites hestene.

Hva så med euroen, vil den overleve? Verdien av euroen er et utslag av alle medlemslandenes økonomi. Italia har for eksempel nesten ikke hatt økonomisk vekst på 20 år. Landet har snart en tapt generasjon. Hvor lenge kan Italia godta en valuta som har for høy verdi for sin industri? Og hvor lenge kan man forvente at tyskerne tar regningen til slutt? I enkelte offentlige nederlandske kontrakter finnes det nå klausuler som åpner opp for betaling i ny valuta dersom euroen forsvinner. Det sentrale spørsmålet er om en felles valuta i et område uten felles skatte- og fordelingspolitikk kan fungere.

Hva vil skje hvis euroen ryker? Politisk er vel det kroken på døren for ideen om stadig tettere integrering. Det vi alle må håpe på er at EU ikke krasjer helt, men at EU kan reformere seg til å bli det som det opprinnelig var tenkt, nemlig et økonomisk samarbeid og felles marked. Problemet er at endringer kan skje fort. EU kan implodere. For å unngå det trenger vi realistiske politikere i Europa som synes det er greit å samarbeide, men som ikke trenger å konstruere en superstat.

Madrid, mai 2020