Tilnærmingen gjennom hele kommentaren står i en sterk kontrast til den unge gutten vi leser om i 1 Samuelsbok 1. Gud er slett ingen Herre i kulturredaktørens kommentar. Borge vil isteden skape Gud i sitt eget bilde, eller et speil han vil kjenne seg igjen som han selv formulerer det. Han plasserer Gud resolutt på tiltalebenken og inntar selv dommersetet.
For meg ser det ut til at Gud skal dømmes på grunnlag av Borges egne erfaringer. Dette må imidlertid være et sparsomt erfaringsgrunnlag ettersom Borge skriver at Gud ble borte for ham en gang i ungdommen og har siden det gjemt seg i lyset for kulturredaktøren. Til tross for dette er det erfaringen og ikke åpenbaringen redaktøren setter sin lit til.
Bibelen og åpenbaringen synes i det hele å være nærmest irrelevant for redaktøren i denne kommentaren. Ingen bibelsitater kan ifølge Borge endre hans mening i saken sier han. Borge har allerede avsagt sin dom. Dette er en merkelig innstilling og avdekker en stor mangel på ydmykhet i møte med spørsmål av denne type etter min mening.
Den apostoliske trosbekjennelsen reduserer Borge til et frelsende smykke rundt halsen. For meg virker det som om Borge ikke ser noen sammenheng mellom trosbekjennelsen og den diskusjonen han selv har kastet seg inn i. Isteden for et garantibrev for evig liv skulle trosbekjennelsen tvert om vært en garanti og et vern mot teologi Borge er en representant for.
Det er først når trosbekjennelser og dogmer dekonstrueres at vi ender opp med biskoper som ber om bekreftelser på at de er kristne og avisredaktører som skriver at man kan være kristen selv om man sier at man ikke er det.
Borge forteller videre at han ikke er opptatt av å gi barna en kristen oppdragelse og for han er det ikke så nøye hva barna ender opp med å tro på. Borge forteller også at han sjelden ber. Jeg synes det er besynderlig at en som sjelden ber opptrer så frimodig og uttaler seg så tydelig i krevende teologiske problemstillinger. Er ikke en teolog nettopp en som ber? Om barnas tro er irrelevant for Borge så lurer jeg på hva slags rolle tro har i Borges livssyn.
Da Gud ropte på Samuel, responderte Samuel med: «Tal Herre din tjener hører». Samuel visste hvem han var og han lot Gud være Gud. Hendelsen viser oss at Gud er en personlig Gud. Han vil ha en relasjon til oss. Han vil oss noe. Han ble selv menneske slik at vi skulle lære ham å kjenne. Gud leker ikke gjemsel men lukker opp for den som banker på og for den som søker ham i oppriktighet. Gjennom bønnen og åpenbaringen lærer vi å kjenne Guds vesen og natur. Gud blir ikke borte men det kan oppleves som om Gud i perioder er fjern og langt borte fra oss. I disse periodene settes vår tro på prøve og styrkes slik at den med tiden blir stadig mer slitesterk.
Det er nettopp derfor man nå leter febrilsk etter bibelvers som kan så tvil om Jesu sine mange utsagn om livets to utganger. Borges kommentar er nok et uttrykk for at Bibelvers og åpenbaring spiller en stadig mindre rolle. Konklusjonen er allerede fattet. I homofilidebatten etterspør man klare Jesus utsagn og problematiserer Paulus. I debatten om livets to utganger klamrer man seg til generelle Paulus vers for å problematisere Jesus utsagnene. Det blir som å spille monopol uten spilleregler til tross for at Gud er Gud om alle mann var døde.