Bistandskrise på overtid

Det er befriende at Per Øyvind Bastøe, evalueringsdirektør i Norad, i sitt innlegg på Verdidebatt sier at bistanden har for mange diffuse mål og at det er for mye uklarhet i forvaltningen og gjennomføringen til å etterspore hva som egentlig oppnås.

Dette er gammelt nytt, og når han sender utfordringen videre til utviklingsministeren er det vel å anse som en purring. En evaluering av evalueringer publisert av Norad i 2017, The Quality of Reviews and Decentralised Evaluations in Norwegian Development Cooperation (Chapman, Lloyd, Villanger, & Gleed), konkluderte med at "A majority of reviews were not based on data and analyses that were likely to produce credible information."

I en podcast som The Economist publiserte i går under tittelen "Can the World Bank prevent a pandemic of poverty?" kommer Verdensbankens president David Malpass med interessant selvkritikk, og avslører at tror ikke lenger at bærekraftsmål nr 1 er mulig å nå.

Situasjonen er egentlig absurd, hadde det ikke vært for Ingjerd Skau, medlem i Stortingets utenrikskomité for Høyre, som i dagens Vårt Land skriver: "Frem mot valget i 2021, må velgerne ha mulighet til å forholde seg til reelle alternativer på utviklingsområdet". Tittelen på hennes artikkel er "Vi må stå til rette for bruken av u-hjelpsmidler".

Spørsmålet er om vi skal fortsette å bruke 1% av norsk BNI uten å ha etterrettelige resultater å vise til. Ingjerd Skau har tatt ansvar på en måte som ikke er til å misforstå.

Dette er en merkedag.
Det var ikke presidenten i Verdensbanken som sa det.
Det var ikke direktøren for Norads evalueringsavdeling.
Det var ikke utviklingsministeren.
Det var hun som sa: "The buck stops here!"