Mali er i krise. I går hadde vest-afrikanske statsledere toppmøte om situasjonen. Den er meget alvorlig. Et team på fire presidenter fra nabolandene besøkte hovedstaden Bamako sist torsdag for samtaler med regjering og opposisjon for å løse krisen. Det er fare for at det en gang så fredelige landet kan ende i ny konflikt.
Kokepunktet
Fra før er Nord-Mali hjemsøkt av et ekspanderende terrornettverk, der ISIL-tilknyttede Islamic State in the Greater Sahara og Al Qaida begge opererer med stadig større slagkraft. De kan nå utnytte situasjonen.
Covid-19 ekspanderer også, med stadig nye smittetilfeller. Men det har ikke stanset titusener på titusener av demonstranter som har vært ute i gatene og krevd president Ibrahim Boubacar Keitas avgang. De har også angrepet kringkastingsbygget og parlamentet. Flere titalls demonstranter er blitt drept av sikkerhetspolitiet og internett er periodevis stengt.
Demonstrantene er blitt mobilisert av den mest prominente imamen i Mali, Mahmoud Dicko. Den tidligere allierte av presidenten hadde fått nok. Omfattende korrupsjon, omstridte valg i vår, manglende sikkerhet, der jihadistene har fått for lett spillerom, og dårlig håndtering av pandemien er anklagepunktene. Det har brakt landet til kokepunktet.
Presidenten ut
Presidenten har svart med å innfri et viktig krav, å oppløse grunnlovsdomstolen (som annulerte 5,2 prosent av stemmene, slik at presidentens parti fikk ti flere representanter i parlamentet). Men dette var ikke nok for Mahmoud Dickos 5. juni-bevegelse (såkalt M5-RFP, Mouvement du 5 Juin – Rassemblement des Forces Patriotiques, etter datoen for de første protestene). Han har fått støtte av de fleste opposisjonspartiene i Mali. Meldingen til de vest-afrikanske lederne var klar: Han gir seg ikke før president Keita går av.
M5 krever en ny overgangsregjering og en komité for å etterforske drapene på sivile i forbindelse med protestene. For ECOWAS, den vest-afrikanske samarbeidsorganisasjonen, er kravet om presidentens avgang uakseptabelt. Keita er lovlig valgt, har fullført en presidentperiode på fem år og er midtveis i sin andre.
Fra før hadde Nigerias tidligere president Goodluck Jonathan meklet og bedt Keita sette sammen en regjering for nasjonal enhet basert på en ny maktdeling, men opposisjonen avviste også dette. De ville ha presidenten ut. Hva de regionale lederne gjør nå gjenstår å se.
Brennpunktet Sahel
Islamistene har overtatt kontrollen over store deler av det nordlige Mali. Landets svake hær har hatt lite å stille opp med. Heller ikke franske sikkerhetsstyrker og amerikansk militærhjelp har vært i stand til å hindre det.
En fredsavtale er i liten grad blitt fulgt opp, tross en fredsbevarende operasjon fra FN. Terrornettverkenes operasjoner har også spredt seg fra nord-Mali til nabolandene Burkina Faso og Niger, med store konsekvenser.
I grenseområdet er hundretusener av mennesker tvunget på flukt, med påfølgende humanitær krise. Sahel er blitt et brennpunkt.
Norsk misjonær
Som utviklingsminister ble jeg glad i Mali. Et stabilt samarbeidsland for norsk bistand med relativt godt styresett og presidenter en samarbeidet godt med. Norsk misjon jobbet uforstyrret i det tolerante, muslimske landet i årevis.
Den eneste bekymringen var uroen med tuaregene i nord. Nomadefolket på kamel- og hesterygg ble marginalisert og grep tidvis til våpen. Det var en norsk misjonær, Kåre Lode, som forhandlet fram en fredsavtale i 1996. Den resulterte i Fredsflammen i Timbuktu, der alle innsamlede våpen ble brent, et monument som fortsatt står der over en forgangen tid. Det bålet har for lengst sluknet.
Startet med oss
Det er lett å glemme at Malis fall startet med oss – og bombingen av Libya. Etter drapet på Gadaffi i 2011 flyktet mange av sikkerhetsstyrkene til ørkenen, over 1.000 var maliere. De dro over grensen til hjemlandet med våpen, og sluttet seg til de mest militante tuaregene i nord som kjempet for områdets uavhengighet. De utgjorde kjernen i samarbeidet med terrorgrupper og -nettverk. Dette, kombinert med militærkuppet i Bamako i 2012, satte det hele i gang.
Lederne i regionen er redd for at den politiske krisen i Mali skal svekke kampen mot terror ytterligere. Det er det all grunn til. Terrornettverkene vet å utnytte kaos. Og da kreves det nok mer enn opposisjonskritikk og vasne kompromisser for å redde en sittende presidents skinn.