For det andre legger han til side den vanlige høyre-venstre-aksen når det gjelder å forstå totalitær liberalisme. Dette er en bred bevegelse som går på tvers, også på høyre-siden gjør den seg gjeldende. Her har Rana et viktig poeng.

For det tredje mener han at den ”progressive liberalismen” virker til å undergrave ”det liberale begrepet”, for den er ”bare liberal mot seg selv,” mens andre med avvikende syn fryses ut og blokkeres. Stemmer det at liberale er liberale bare mot likesinnede? Denne kritiske vurdering er slett ikke ny. Den forutsetter at det gis en ”rett” liberalisme. Men det spørs om en slik tilnærming er dekkende i dag.

Liberale er tvert imot svært tolerante overfor illiberale regimer og bevegelser, om det tjener liberalismens grunnleggende målsetting. Et illustrerende tilfelle er den norske statens unnfallenhet overfor Kina, verdens ledende totalitære stat. Grunnen er åpenbar. Kina kjøper norsk fisk. Vi får penger gjennom handel med Kina, som bidrar til å opprettholde levestandarden i Norge. Å påtale og kjempe mot brudd på menneskerettighetene i dette kommunistlandet, tjener ikke de grunnleggende mål som liberalismen har satt seg.

Hverken teoretisk eller praktisk består liberalismen av rene, abstrakte ideer, den har også en materiell dimensjon, som kommer frem først og fremst ved økonomi. For ved bl.a. økonomien skal det ideologisk betingede mål for menneskelivet realiseres, som er menneskets materielle ”lykke”.

Liberalismens materialistiske og naturalistiske grunnsyn må ikke oversees, dvs. dens vekt på den frie, kapitalistiske økonomi som skal tjene menneskets vellevnet - materielt, fysiologisk og seksuelt. Mennesker og bevegelser med et annet syn eller biologisk og annen naturvirkelighet som vil legge hindringer i veien for realisering av denne antropologiske utopien, må  stanses, utryddes eller fjernes.