Hvordan utviklet vi oss fra en tid som ikke var fremmed for menneskeofringer og blodhevn? Vi feirer Olsok og vi nærmer oss et tusenårsjubileum i 2030. Hva skjedde med nasjonen, kulturen og rettsutviklingen i generasjonene før og etter slaget på Stiklestad? Hva bør vi forske på for å forstå mer av dette?

Begivenhetene rundt år 1030 fikk avgjørende betydning for utviklingen av Norge som enhetlig nasjon. Et tusenårsjubileum er en unik anledning til et kunnskapsløft om vår fortid. Dette krever mer forskning og at vi starter i tide.

Fortsatt preger Snorres fortellinger manges bilde. Da han skrev på 1200-tallet var det naturlig å gi helgenkongen det meste av æren for kristningen. I realiteten skjedde den over mange hundre år. I Norge har vi store steinkors og kristne graver fra 800-tallet. Det er spor av kirker fra 900-tallet.

Den gang lot stadig flere seg begeistre av de de oppfattet som spennende og moderne, godt og verdifullt. I utlandet hadde mange opplevd storslagne bygg og møtt imponerende lærdom. Det er ikke tilfeldig at bøker var blant de viktigste gavene «Nordens apostel» Ansgar hadde med seg to hundre år før 1030. Konger og høvdinger likte muligheten for et effektivt sentralstyre, andre kunne protestere - også fordi de mistet makt.

Mye tyder likevel på at lederne for Olavs motstandere på Stiklestad, bondehæren, var kristne. Kanskje også Tore Hund, selv om Snorre beskriver ham som åsatroende. For Tore var her vasall for Knut den mektige. Skulle man tjene den kristne danskekongen, forutsatte det lojalitet. Slik Frank Aarebrot understrekte, var Tore Hund «ingen vill hedning». Å styre på vegne av Knut, kan ha forutsatt at han selv var døpt.

Noen historikere hevder til og med at det på Stiklestad var flere kristne i bondehæren enn i Olavs hær, men kildene gir ikke grunnlag for å si noe sikkert om dette.

Stiklestadmyten? 

Hva som enn skjedde på Stiklestad handler fortellingen om et vendepunkt, religiøst, kulturelt og politisk. Selvsagt var det viktige milepæler også før, ikke minst ved innføringen av kristenretten på Moster i 1024. Men nettopp Olavs tap blir et dypere symbol i pakt med den kristne tanken om at Guds rike vinner frem tross våre nederlag. Dermed fikk vi ikke en fortelling om krigerkongen som seiret, men om en martyr som ble drept av en øks.

Fortellingen ble i ettertid brukt til å fremme kongedømmet, norsk selvstendighet og kirkens rolle. Selv om danskene etter reformasjonen prøvde å kvele Stiklestadfortellingen, ble den en samlende fortelling som styrket en nasjonal frihetsdrøm. Dessverre fikk vi også se hvordan den kunne gi næring til farlig nasjonalisme, spesielt i Nasjonal Samling.

Når vi skal feire tusenårsjubileet, bør det være med til dels motsatt utgangspunkt enn i 1930. Nå vil vi forhåpentligvis i større grad verdsette åpningen mot det internasjonale. Etter slaget stengte ikke Norge landet og ble seg selv nok. Vi ble en del av en stor kristen verden fra Bysants til England, holdt sammen av en bred visjon og impulser fra også den antikke og arabiske kulturen - og etter reformasjonen Wittenberg og København.

Forskning! 

Et jubileum er først og fremst anledning for samtaler og diskusjoner om sentrale spørsmål som disse begivenhetene og fortellingene utfordrer oss på. Her er det nok å ta av. Mye avhenger av hvilke vi ser som viktige, ikke minst i lys av et stadig mer flerkulturelt og internasjonalt samfunn.

Våre fortellinger og diskusjoner bør baseres på kunnskap. Ti år før jubileet er tiden for å definere hva vi bør forske på mot 2030. Utfordringen går både til forskningsminister Henrik Asheim, til universitetene og andre forskningsmiljøer.

Kanskje er noe av det viktigste å sammenligne internasjonaliseringen av Norge i 1030 med nasjonalismen i 1930. Hvordan ble helgenen Olav og Stiklestadfortellingen så viktig i offisiell retorikk og folkelig kultur, ikke minst for 1800-tallets patriotisme og nasjonsbygging? Hvordan påvirket dette det storslagne, på grensen til absurde, jubileet i 1930?

Og hvordan kan så mange trauste lutheranere omfavne Olav?

Så har vi Olav og 1030. Hvilke impulser møtte han i Europa? Hvilke bøker hadde hans biskop Grimkjell i bagasjen? Hva snakket de om på kveldene? Med andre ord: Hva formet denne tids mennesker - utover maktønsker som finnes til alle tider? Hvilken rolle spilte dette med «kjærlighet, håp og fellesskap»?

Hva innebar kristendommen for utviklingen av en norsk nasjonalstat? Hvor avgjørende var presteskapets kompetanse og skriftkultur?

Hvilken effekt fikk dette på våre verdier over tid? Hvordan påvirket en ny virkelighetsforståelse liv og tanker, lover og livssyn i norsk middelalder? Hvilken betydning hadde kontakten med omverdenen for rettsutviklingen, skriftkulturen, naturfilosofi, kunst, arkitektur, musikk og så videre?

Hvor mye av kristningen var en «inside operation»? Hvorfor ønsket stadig flere konger og høvdinger allerede på 900-tallet å bli en del av det kristne Europa? Var det mest Olav eller Snorre som kristnet med sverd?

Hvor mye førte kulturkontakt og «soft power» til nye spørsmål og endringer i hva man oppfattet som troverdig, i spenningen mellom lokale ønsker og internasjonale forbilder?

En slik forskning kan ikke bare gjøres i Norge. Mens mye tidligere forskning har vært norsk nasjonalistisk/patriotisk, bør vi nå forske langt mer fra tysk, baltisk, svensk og dansk perspektiv, og selvsagt fransk og engelsk.

Veien mot dette jubileet er en god anledning til en nærmere diskusjon om de verdiene AUF-lederen pekte på. Hvordan kom de hit og hvilke deler av vår historiske arv vil vi bygge videre på?

1030 bør i hvert fall ha vist oss betydningen av internasjonale impulser.