Norge har 2532 kilometer med kystlinje. Langs disse kilometerne bor det mennesker som vet hvor konturløs dagen kan oppleves på en dag med tåke. Meteorologen har smilende meldt strålende vær, og tilreisende gjester skal trakteres med hjemstedets makeløse natur. Så drar du opp rullegardina, og en vegg av grått kaos råder i landet utenfor.

Arne Garborg plasserer Haugtussa i en slik tilværelse i diktet «I blåhaug»: «Burt kvervest tårn og tuftir / og haugar og alle bøar / Som gløypt og gøymt av dei store votn / ligg land under tåkesjøar.»

Konturløs tilværelse

Det er kystens forbannelse. Oppvarmet luft stiger fra havet og trekker inn mot land i svære skoddebanker. Som en nøye planlagt tilsløringstaktikk legger tåka seg rundt alt kjent og kjært og gjør det ugjenkjennelig. På få minutter kan den klare dagen ha blitt ugjennomtrengelig. Tåka har trukket helt ned i fjæresteinene, og sperrer for all sikt. Og det påfallende er hvor langt inn den trenger, ikke bare i puter og tepper som ingen har rukket å legge i putekassa, men helt inn til margen. Tåka legger seg innvendig, og hvor er da lys, kosmos og mening?

Menneskesinnet er forunderlig. Så altfor mange kan gjenkjenne opplevelsen av en konturløs tilværelse. De bærer på et tåkelagt indre, der det skulle være orden og mening. For den som er heldig og ikke kjenner det slik, kan det være nyttig å prøve å forstå glimt av sjelens skoddeland. Derfor leser jeg lyrikk.

Fra en annen virkelighet

Gunvor Hofmo blir kalt «Mørkets sangerske». I 1948 ga hun ut diktsamlinga «Fra en annen virkelighet», som består av dikt med et språk og innhold som speiler livets kaotiske sider. I tillegg til å slite med psykisk sykdom store deler av livet, var Hofmos diktning også preget av tapet av hennes nære venninne Ruth Maier, som ble sendt ut av landet med fangeskipet «Donau» og døde i Auschwitz i 1942.

Titteldiktet «Fra en annen virkelighet» skildrer nettopp en parallell virkelighet, en tilværelse som er ulik den som «normale» mennesker befinner seg i. «Altfor nær var jeg tingene / så jeg brant meg igjennom / og står på den andre siden av dem.» På den andre siden, altså i den parallelle tilværelsen, er ikke ting slik som man forventer: «der lyset ikke er skilt fra mørket /der ingen grenser er satt».

Når ingen har skilt lys fra mørke, råder kaos. Hofmo skildrer altså en konturløs tilværelse, et skoddeland om du vil, der alt går i ett uten orden. Det lyriske jeg prøver å gjøre det som forventes å være normalt og positivt: «Se, jeg svaler min hånd i kjølig gress: Det er vel virkelighet / det er vel virkelighet nok for dine øyne», men det hjelper ikke, for «jeg er på den andre siden hvor gresstrå er kimende klokker av sorg og bitter forventning».

Det lyriske jeg prøver på nytt å gjøre det som tilsynelatende skal være det rette: «Jeg holder et menneskes hånd / ser inn i et menneskes øyne». Dette må vel være godt og meningsfullt? Men nei: «jeg er på den andre siden / der mennesket er en tåke av ensomhet og angst».

Håp

Når tåka har trukket inn over land, er det utenkelig at sola egentlig skinner, og at det kanskje er nok å forflytte seg noen få kilometer for å oppleve den livgivende varmen. Når man som Hofmos lyriske jeg står midt i det mentale skoddehavet, er det ikke lett å erkjenne at kosmos og mening kan finnes.

Som lærer ønsker jeg å oppøve empati hos elevene, og da er arbeid med Hofmos dikt en nyttig øvelse. I tillegg gir historien hennes håp. Etter å ha vært pasient ved Gaustad psykiatriske sykehus i over tjue år, kunne hun tilbringe de siste atten årene hjemme. Hun kom seg gjennom sykdommen.

Diktet «Å det å vende tilbake» viser at også for henne kan kosmos komme til syne i kaos: «Guds ansikt så jeg i universets tåker / og hans verdighet gir meg mennesket igjen».