Det er gjort flere mislykkede forsøk på å innføre begrepet urfolk inn i Grunnloven, den 19. juni 2020 satte man i gang et nytt forsøk.

Dagens paragraf lyder slik: 

Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

Forslag til ny paragraf er slik: 

Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at det samiske folk, som urfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

Minst en stortingsgruppe er lunken til å forandre § 108 i grunnloven. Stortingsfolk har i sin bakgrunn til grunnlovsforslag 10 en rekke halvferdige og halvsanne begrunnelser. Kvensk Finsk Riksforbund påpeker spesielt:

* Den feilaktige fremstillingen av den nordiske grunnlovspraksisen.

* Det er stort sett spesialinteresser som vinner frem mest i lover som mest berører dem.

Den feilaktige fremstillingen av den nordiske grunnlovspraksisen

Det henvises til at samenes status som urfolk siden 2000 har vært fastslått i Finlands grunnlov.

I paragraf 17 - Rätt till eget språk och egen kultur står det slik om samene i tredje avsnitt:

Samerna såsom urfolk samt romerna och andra grupper har rätt att bevara och utveckla sitt språk och sin kultur. Bestämmelser om samernas rätt att använda samiska hos myndigheterna utfärdas genom lag. Rättigheterna för dem som använder teckenspråk samt dem som på grund av handikapp behöver tolknings- och översättningshjälp skall tryggas genom lag.

Finsk grunnlov respekterer samene og, dette er vesentlig, alle andre folkegrupper.

Stortingsfolkene utelater det som står i den svenske konstitusjonen om samene, fordi der står det ikke noe om «urfolk».

I § 2 i 1 kap. Statsskickets grunder står det slik om samene i siste avsnitt:

Samiska folkets och etniska, språkliga och religiösa minoriteters möjligheter att behålla och utveckla ett eget kultur- och samfundsliv ska främjas.

Sverige bruker ikke urfolksbegrepet i sin konstitusjon (grunnlov), også svenskene respekterer alle minoriteter.

Også på andre lovbestemmelser er det store sprik mellom Norge og resten av de fennoskandinaviske landene vi har avtaler om å samordne lovverket med.

* Verken Finland eller Sverige har ratifisert ILO nr. 169 konvensjonen.
* Verken Finland eller Sverige har lovbestemmelser som sier at kun samene kan drive næringsvirksomhet med reinsdyr.  Norge har det, på tross av at grunnloven sier at man ikke kan ha slike bestemmelser.
* Verken Sverige, Finland, (eller Norge) har en grunnlov som sier den er etablert på territoriet til svensker/finlendere/nordmenn og samer.

Stortingsfolket som står bak forslaget tar derfor med bare en rettskilde fra Finland og Sverige som taler for å inkludere «urfolk» i den norske grunnloven. De andre rettskildene fra Finland og Sverige som taler mot å inkludere «urfolk» i den norske grunnloven blir utelatt.

Den ene rettskilden er i tillegg langt unna av å være i samsvar med det nye forslaget om å inkludere «urfolk» i den norske grunnloven. Den ene finske rettskilden stortingsfolket bruker sidestiller samene nemlig med andre folkegrupper. Dette er helt annerledes enn forslaget på ny paragraf 108 i den norske grunnloven. I motsetning til det norske forslaget gir ikke § 17 i den finske grunnloven de finske samene langsiktige positive diskriminerende muligheter. Fordi, Finland har skjønt at dette er folkerettsstridig.

Når man skal foreta endringer i Grunnloven så bør man se på helheten i de rettskildene man henviser til. Stortingsfolket presterer i dette lovforslaget å bruke et bruddstykke fra en enkel paragraf i den finske grunnloven.

Å ignorere og utelate den tilsvarende svenske loven som ikke inkluderer «urfolk» er det samme som å lyve til det norske folk.

Rettskildene i Finland og Sverige sier klart at man ikke engang burde ha § 108 slik den lyder i dag i den norske grunnloven. I Finland og Sverige gjør man et reelt forsøk på å leve opp til det internasjonale rettsprinsippet om at ALLE folkegrupper har LIKE rettigheter.

Det er stort sett spesialinteresser som vinner frem mest i lover som mest berører dem 

Grunnen er enkel, når lovforslag ikke berører andre, så har disse heller ikke interesse av å involvere seg i like stor grad. I stort sett alle lovforslag er det de som har størst interesse i loven som prøver å påvirke loven mest. Har du gode kontakter inn mot stortingsgruppene, har du større sjanse på å få frem et budskap. Også i forslaget på en forandring av § 108 i grunnloven er det tette bånd mellom forslagstiller og interessent/premissleverandører.

Denne saken involverer ikke bare en syvende far i huset, men to.

Forslaget på å endre grunnlovens paragraf 108 er øverst signert av Dag Terje Andersen. Andersen er en av de mest fremtredende politikerne i Norge de siste årtiene, en rikspolitisk supertungvekter.

En av de viktigste premissleverandørene for samepolitikken er blant annet forfatteren av Lappekodisillen i nord 1751–1859, Steinar Pedersen. Allerede ved grensesettingen mellom Norge/Danmark og Sverige/Finland i 1751 ble samene innrømmet rettigheter og status av myndighetene. I noen av de eldste fremdeles gjeldene lovene nord i landet er samene, og allmuen generelt sett, innrømmet rettigheter av myndighetene. Pedersen betraktes nesten som om han var til stede i 1751.

I stort sett all juridisk arbeid som omhandler samiske og norske interesser har aldri kvener/norskfinners/sjøfinners juridiske interesser vært ivaretatt. På tross av at de samisk- og kvensk-/finsktalende har levd og virket i de samme områdene og er omtrent like i antall. I alle år har den norske stat finansiert samisk interessearbeid, men ikke kvenskfinsk interessearbeid. Dette har vært en systematisk og strukturell diskriminering av den kvenskfinske delen av befolkningen.

Andersen og Pedersen har vært «fiskekompiser» gjennom mange år. I en artikkel i NRK Sapmi 20. juni i 2008 kommer det frem at de diskuterer ILO nr. 169 konvensjonen flittig ved leirbålet langs elvebreddene og at Pedersen berømmer Andersen for hans kunnskap om det samiske, og at man kan stole hundre prosent på Andersen. Andersen var da sameminister i Stoltenbergs andre regjering.

Tette bånd mellom forslagstillere og premissleverandører i tospann med at dette fremstilles som en ubetydelig grunnlovsendring bør gjøre norsk presse og folk ellers ekstra årvåkne.

Først og fremst vil vi ha gode lover og tjenester

Det burde være til ettertanke at både Finland og Sverige har en helt annen tilnærming til alle folkegrupper i sine land enn det Norge har. Det syltynne juridiske grunnlaget for det nye forslaget fra våre beste menn og kvinner er tankevekkende. At et så lettvint lovforslag, som skal ta hensyn til en utpekt folkegruppe, i det hele tatt blir fremmet, avslører at de folkevalgte mangler perspektiver når de skal lage gode helhetlige lover.

Det har alltid vært, og vil alltid være, våre beste menn (og nå også kvinner) som lager lover som forskjellsbehandler folkegrupper i et land. Nå blir det tatt et steg tilbake i tid, nå lages grunnlaget for en meningsløs segregasjonspolitikk.

En lege yter ubetinget legehjelp uavhengig av hvem som trenger legehjelp. Helsearbeidere i Norge behandler pasienten som best de kan, om pasienten har somalisk, slovakisk eller samisk bakgrunn.  At hjertekirurgen er flink i spesialfaget sitt er viktig, om tjenesten er samisk eller norsk er irrelevant og urealistisk til sammenligning.

Men, det skal nå etableres samiske helsetjenester (i hele Norge), fordi samiske pasienter «utsettes for helsepersonell med liten kunnskap om samisk språk og kultur». Av den grunn yter helsepersonell i Norge «samiske pasienter dårligere behandling, utsetter samiske pasienter for mindre pasientsikkerhet og mer feil behandling».

For de med bakkekontakt: Det er en utfordring i seg selv å få tak i «norsk» helsepersonell og balansere «norsk» turnus. I tillegg, skal helsepersonell i Kautokeino og Karasjok flytte og tilby samiske helsetjenester andre steder i Norge?

Kvensk Finsk Riksforbund foreslår en slik ordlyd i grunnlovens § 108:

Samiske, kvenske/-finske og andre etniske, språklige eller religiøse folkegrupper gis mulighet til å beholde og utvikle sine egne kultur- og samfunnsliv, i tillegg til det norske kultur- og samfunnslivet.

Dette vil være i samsvar med både den svenske og finske grunnloven, som Norge er forpliktet til i henhold til Helsingforsavtalen av 1962, folkeretten ellers, og fjellet som danner grunnlaget for Martin Luther Kings drøm om forbrødring.

Norge er i dag et multikulturelt samfunn. Det er på tide at grunnloven sikrer alle samme mulighet til å være sitt etniske selv innenfor rammen av ett stort fellesskap. At det å inkludere blir like viktig som det å integrere.