Handler det egentlig om at et antall ikke er godt nok? Det er vel ikke godt nok før alle 13000 er i sikkerhet og integrert et eller annet sted? Ei folkegruppe på størrelse med en middels stor norsk kommune lever sine liv på gata i Hellas. For et demokratisk og velstående Europa må vel dette oppleves som surrealistisk i 2020?

Av
Jeg er enig med min partileder i KrF, Kjell Ingolf Ropstad, som sier at 50 er det man fikk gjennomslag for, selv om jeg selv ville gått for minst 2000. Det er rett og slett ikke flertall for flere i Storting og Regjering. Da har KrF gjort en god jobb når det kommer til et antall mennesker som får komme til Norge. Alternativet hadde vært null, slik flertallet dessverre er sammensatt i vår nasjonalforsamling.

Når det for meg ikke handler om et antall, dreier det seg om at den helhetlige politikken som føres fra Norge og Europa, ikke er god nok på asyl, flyktning – og innvandringsområdet. Spesielt ikke i forhold til beredskap for det som kan oppstå akutt. Det er fortvilende å se at demokratiske land basert på det man kaller gode verdier og menneskesyn, ikke finner felles løsninger for katastrofale forhold som grupper av mennesker lever i. Uavhengig av hvem som kommer med full rett til hjelp og beskyttelse, eller ikke.

Saken er at det har oppstått en humanitær akutt krise. Det skjer utenfor «stuedøren» vår, i Europa og et land nordmenn ynder å bruke som feriemål.

Man er opptatt av å holde minnene om 2. verdenskrig levende. «Aldri mer!» er slagordet. Har man glemt å skrive i minneboka om alle de som var på flukt og i stor nød, og som fikk hjelp og beskyttelse? Folk og nasjoner stod opp for hverandre og delte det lille som fantes av ressurser. I lys av denne delen av krigshistorien, er det vanskelig å forstå den handlingslammelsen Europas ledere viser 75 år etter.

Det er interessant å se hvilken samfunnsforståelse og hvilke verdier våre ledere legger til grunn, og hvilken signaleffekt dette vil få for fremtidige generasjoner i vår del av verden. Man kritiserer med rette Trump sin proteksjonisme, men hva vises fra Europas side i denne saken? En slik undertrykkelse av mennesker som vises overfor «Moriafolket», legger ikke god grunn for fremtidig demokratisk tankesett. Det er også grunn til å spørre seg hvilke andre negative konsekvenser denne formen for politisk styre vil få for samfunnet. Man vet en del om hva undertrykte grupper og fattigdom kan føre til i møte med desperasjon over tid.

Igjen uavhengig av hvem i «Moriafolket» som er såkalt ekte flyktninger. Poenget er at nøden og krisen er et faktum. Nå.

Det knyttes naturligvis forventninger til et parti som KrF i slike saker, som jevnlig fronter gode verdier og sågar kristne verdier. Forventningene blir ikke mindre når partiet sitter rundt maktens bord og har både barne- og familieministeren og bistandsministeren.  En stor forventning er at KrF intensiverer presset og bidraget til en løsning for disse menneskene. Den norske regjering med sitt apparat har nettverk og treffpunkt hvor dette jevnlig og standhaftig kan jobbes med.

Videre trenger Hellas all den støtte og hjelp som vertsnasjon til disse asylsøkerne og flyktningene, som det kan få. Norge og Europa kan ikke overlate dette til Hellas alene, og bidragene må være betydelige og raskt på plass. Dette handler om tilliten til at Europa har ledere som styrer ut fra demokratiske prinsipper bygd på vestlige verdier og menneskesyn.

politikk
E-avisen er dessverre ikke tilgjengelig