I går publiserte tre teologistudenter fra Det teologiske fakultet ved UiO et leserinnlegg der de skriver: "Det er oss Mikael Bruun reserverer seg mot". Jeg er kvinne og prest, derfor er det også meg Bruun vil reservere seg mot. Likevel var jeg en av de over 40 som skrev et innlegg som sier at vi tar avstand fra hetsen mot Bruun og som sier ja til et teologisk mangfold i kirken.
Tro meg, det er ikke bare lett å støtte Mikael Bruun og hans meningsfeller. Det er ikke uten kostnad jeg sier at de bør få lov til å mene at jeg ikke har en plass som prest i Den norske kirke. Jeg har ved flere anledninger gjennom studietiden min opplevd sårende kommentarer fordi jeg er kvinne og skulle bli prest. Jeg vet også at noen ikke har gått på mine gudstjenester fordi jeg er kvinne. Jeg skjønner at kvinner kan oppleve det som vanskelig at noen menn har lyst til å reservere seg. Jeg synes jammen det kan være vanskelig selv!
Likevel er jeg uenig med de tre teologistudentene. Det er ikke sant at vi kvinner er presteskapets "B-lag". Bruun og hans meningsfeller er i et stort mindretall, og mest sannsynlig vil de alltid forbli det i kirken vår. Jeg har heller aldri opplevd meg som en B-prest. Jeg har alltid opplevd meg velkommen. Jeg har alltid fått støtte og omsorg fra andre kollegaer og overordnede.
Min arbeidssituasjon som kvinne og prest er på ingen måte dårligere enn for mine mannlige kollegaer. Det er ikke slik at man vil møte "daglig motstand". Som aleneprest i en menighet møter jeg andre prester toppen et par ganger i måneden. Skulle man oppleve å ha en mannlig kollega som er mot kvinnelige prester på nabokontoret, bør man kunne forvente at vedkommende er profesjonell. Dette behøver ikke (og bør ikke!) være et jevnlig tema. Det er ingen grunn til å ta sorgene på forskudd!
Grunnen til at jeg skrev under på leserinnlegget er prinsipiell: Jeg ønsker at det skal være et mangfold i kirken vår, også i meninger og teologi. Vi legger ut om hvordan kirken skal være preget av "mangfold", "toleranse" og "inkludering". Da kan ikke dette bare være honnørord vi kaster om oss med. De må følges opp med handling og fylles med mening! Mener vi at det skal være rom for mange syn i Den norske kirke, må vi faktisk gå til det skrittet og åpne opp for meninger vi er sterkt uenige i. Og godtar vi deres standpunkt, må vi også være forberedt på at det følges opp med et handlingsspråk som kan virke sårende på oss.
Jeg er ikke enig i Bruun sin aksjonsform, at han markerer motstand ved nattverdsbordet, det ville jeg selv aldri gjort. Men hvis han mener det er det eneste rette for å markere sitt teologiske syn og han mener det er teologisk grunnlag for det, så må jeg respektere det. Til gjengjeld trenger vi da at noen skisserer opp gode kjøreregler som ivaretar begge parter.
Mangfold og inkludering har på den måten en pris, men skal vi smykke oss med ord som mangfold og inkludering, da må vi kanskje også betale den prisen. Hvis vi ikke er villige til å betale prisen bør vi være såpass ærlige og si at kirken faktisk ikke bør være preget av mangfold og inkludering. Da må vi si at det bare er rom for meninger som samsvarer med flertallet. Jeg ønsker meg derimot en mangfoldig kirke der det reelt sett er rom for ulike teologiske syn og ulike meninger- også når det koster!
Marthe K. Østerud Primstad
sokneprest i Kampen menighet, Stavanger domprosti.