Jeg er en av de 45 prestene som har skrevet under på anerkjennelsen av Mikael Bruuns rett til å reservere seg mot å feire gudstjeneste og nattverd sammen med kvinner som er ordinert til prester. Jeg har lest innlegget deres i dagens Vårt Land, og jeg føler sterk trang til å berolige dere: Kirken kommer til å ta imot dere med åpne armer!
Selv jobber jeg i menigheter som består av svært forskjellige mennesker og sammen med prester i et bispedømme som har et mangfold av teologiske meninger. Det kollegiale fellesskapet opplever jeg som preget av respekt. I menighetene mine har jeg dessverre opplevd at noen lar være å komme til gudstjeneste når jeg som kvinne leder den. Når dette er en sorg for meg, er det ikke fordi jeg ikke «føler meg velkommen» som prest i kirken, for det gjør jeg, men fordi jeg erkjenner at min prestetjeneste gjør at andre mennesker mister sin tilhørighet til Den norske kirke. Med andre ord, min opplevelse er definitivt at det ikke er vi kvinnene som er taperne her. Det er prester og lekfolk av samme teologiske ståsted som Mikael Bruun som er taperne.  
Jeg har fremdeles til gode å arbeide tett sammen med prester som ikke anerkjenner kvinners prestetjeneste. Men min erfaring er at prester sjelden feirer gudstjeneste sammen. Derfor er det faktisk ikke så ofte at disse teologiske meningsforskjellene får praktiske konsekvenser. Så må også det være sagt at når det får praktiske konsekvenser, da ser jeg at det gjør skikkelig vondt. For begge parter. Derfor tror jeg vi trenger fortsatt gode samtaler og ordninger for samarbeidet.  
I Den norske kirke er det nå så store motsetninger at spørsmålet stadig kommer: Hvem må ut? Kan en kirke med så store spenninger holdes sammen? Jeg tror vi må se på kirken på en annen måtet enn som en ordinær arbeidsplass. Dere rører ved det når dere sier at dere har fått Guds kall til å arbeide i kirken. På samme måte fikk Jesus sine disipler et kall til å være med i disippelflokken. Her fantes både tolleren Levi og Simon Seloten. I samme gruppe. Sprengstoffet i forholdet mellom disse to må ha vært en stadig kilde til uro. Levi og Simon Seloten gikk neppe til hverandre for å søke oppmuntring og trøst når de trengte det. Heldigvis var det t10 andre i gruppa - i tillegg til Mesteren selv.  
Vi som arbeider i Den norske kirke i 2020 kan neppe forvente at menighetene og bispedømmene våre skal være så mye mer harmoniske enn disippelflokken.

Anne Lise Matre
Sokneprest i Høle