Jeg har ikke lest innlegget om at LHBTI er en ideologi,men går tilbake til den første tiden for såkalt homofil frigjøring,da bevegelsen ikke ble tuftet på tradisjonelt legekunnskap.

Jeg er ikke lege,men refererer fra en artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening nr.15,2004 av psykiater Arne Schjøth:"I vårt stadig mer pluralistiske samfunn er det mange som har identitetsproblemer og strever med å få fotfeste i livet i valget mellom de mange idetitetsobjekter de tilbys. Det er en alvorlig sak hvis denne utviklingen også skal ramme den seksuelle identitetsdanning i en periode hvor mange normalt opplever forbigående homoile følelser. Skal de derfor få høre at de er homofile? Hvis de i denne alderen velger å identifisere seg som homofile og lever ut sine homofile følelser i homoseksuelle forhold,kan det føre til at det fester seg en homofil identitet Er det en slik utvikling dagens foreldre ønsker for den yngre generasjon?" sitat slutt.                                                                                                                 Bildet hadde vært annerledes om vi har fått høre om naturlig forkommende og forbigående homofile følelser i overgangsalderen. Det blir en kunstig utklekkeing av homofile om ungdom ikke får kunnskap om dette.

Dr. Arne Schjøth skriver videre "Det rent heterofile og det rent homofile representerer ytterpunktene,med bifili som en viktig mellomform." sitat slutt. Ikke sjelden leser vi om personer som står frem i media,at nå har de insett at de er homofile , skilte seg og kom ut av skapet.De er ikke homofile,men et eller annet sted på skalaen bifili.  I gamle dager med lange arbeidsdager uten ferie,var det ikke rom for spekulasjoner.Driften matte ha utløp,og når bare heterofili var det normale,så falt de bifile ned der og fikk normalt familieliv og var vel gladfor å slippe å gå alene.

Det er ikke slik at naturen har blingset, når den også inkluderte ekte homofile, med medfødt homofili som øyenfarge og nesefasong. De søkte ofte til omsorgsektoren.Det trengtes mennesker som bare kunne ha omsorg for andre. Jeg tenker særlig på jordmødre som helst skulle være tilgjengelig på alle døgnets tider i en bygd.De fleste har vel lest biografier hvor noen beskriver en lærerinne som betød så mye for dem,eller en søster Ingeborg på barnehjemmet,som jeg leste om i går i en avis.At det var kaos før de fant sin vei er klart,og ikke alle fant en slik vei.

Opprør vil forekomme,så lenge informasjonen om seksualbildet ikke er korrekt.