Endringsforslagene går ut på å utvide paragrafene til å inneholde «kjønnsidentitet» eller «kjønnsuttrykk», samt en endring fra «homofil legning» til «seksuell orientering». Spesielt den første delen er problematisk. For det første innebærer det at særinteresseorganisasjonen FRIs kontroversielle teorier om kjønnsidentitet blir direkte tatt opp i norsk lov. For det andre vil det medføre at det er en persons subjektive opplevelse av kjønn og seksualitet som kan bli grunnlaget for straffedommer. Når en lovbestemmelse mangler definerte, objektive og kvantifiserbare parametere, men isteden skal baseres på et hvert individs følelser og ulike toleransenivå, vil loven bli uforutsigbar. Det blir da vanskelig å vite hvor bredt endringsforslagene vil treffe. § 185 vil videre, ifølge endringsforslaget, utvides med en strafferamme på inntil 2 års fengsel.

I et teologisk perspektiv er det problematisk. Man har grunnlag for å tenke at forkynnelse av et konservativt syn på kjønn og ekteskap, muligens kan rammes av en slik ordlyd. Hvor bredt den favner er faktisk helt i det blå, ettersom § 185 kun skal tolkes innskrenkende ovenfor Grunnlovens § 100 (om ytringsfrihet). Det er uansett klart at det er en formulering som kan komme til å kneble helt akseptable og allerede beskyttede ytringer på grunnlag av et innbilt hat mot subjektive opplevelser av kjønn og seksualitet. Det er ingen som ønsker at mennesker skal oppleve hat og urimelig diskriminering. Det finnes allerede lovgivning som sikrer LHBTIQ+-personers rettigheter, og det finnes et vern mot hatefulle ytringer. Likevel må man erkjenne at dette endringsforslaget gjennom sin problematiske formulering og subjektive forankring, kan ramme betydelig bredere enn tilsiktet, og også ramme ytringsfriheten til helt alminnelige kristne og andre religiøse grupper. Det er ikke vanskelig å tenke seg at den nye bestemmelsen kan misbrukes til å angripe religionsfriheten.

Utover det finnes det også et stort prinsipielt problem med proposisjonen, som angår alle, uavhengig av religiøs tilhørighet. Grunnlovens § 100 om ytringsfrihet er et bolverk for vårt demokrati og vår frihet. Retten til å kunne ytre seg uten at det skal få strafferettslige følger, er det som skiller vårt samfunn fra autoritære og totalitære samfunn. Denne retten er så grunnleggende at vi gjerne tar den for gitt. Men det finnes mange mennesker i verden i dag som ikke har det slik. De er underlagt et meningstyranni som i varierende grad av brutalitet kuer menneskers mulighet til å leve fritt. Ytringsfriheten er unektelig veldig viktig.

Samtidig er det et stort problem med ytringsfriheten. Det problemet er at den krever av oss at vi må tåle andres meninger. Tåle og tolerere det som kan provosere oss til det innerste. Men det er nettopp dette som er ytringsfrihetens formål. Mister vi evnen til å tåle det vi ikke liker, da mister vi ytringsfriheten, og da mister vi oss selv og vår frihet. Derfor blir jeg alltid bekymret når noen argumenterer for å innskrenke denne retten. De kreftene som ønsker å innskrenke ytringsfriheten finnes så absolutt i vårt samfunn. Mange av dem finnes i Stortinget og i gangene hos Regjeringen og departementene. Man kan ikke klandre dem utelukkende. Det man forsøker å gjøre er å sikre tryggheten og rettighetene til minoriteter. At noen skal være gjenstand for hatytringer er forferdelig, og selvsagt ikke ønskelig. I et slikt perspektiv er en innskrenking av ytringsfriheten rettferdiggjort, og innvendingene mine vil kunne bli kritisert for å tilrettelegge for hat mot minoriteter. Men det er en uredelig fordreining av mitt standpunkt, som utelukkende er å forsvare ytringsfriheten, religionsfriheten og et fritt og åpent samfunn.

I proposisjonen er det henvist til ulike høringsinstanser som etterspør en konsekvensanalyse. Disse innspillene er, utover det faktum at de referert til, ikke blitt besvart. Dermed er spørsmålet åpent, vil alminnelige religiøse forsamlinger og organisasjoner kunne bli rammet av disse lovendringene?

Ifølge proposisjonen vil endringene i § 185 ikke ramme offentlig debatt, ettersom den skal tolkes innskrenkende. Likevel har man internasjonalt sett hvordan slike hatytringsparagrafer har rammet offentlig ordskifte rundt kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Det er naivt å tro at ikke man kan se de samme tendensene i Norge. Om denne proposisjonen vedtas vil lovgivningen allerede være til stede for en slik utvikling. Ordlyden er ikke veldig forskjellig fra den som har rammet ytringsfriheten i eksempelvis Canada. Om det skulle få samme effekt vil den avspore en viktig og prinsipiell debatt knyttet til framveksten av radikal kjønnsteori. Det som kan skje er at man ikke kan ytre seg mot denne teorien fordi man da står i fare for å krenke personer som identifiserer seg med en gitt kjønnsidentitet. I absolutt verste tilfelle vil det også kunne ramme helseomsorgens evne til å henvise personer med kjønnsdysfori til andre typer behandling enn kjønnskorrigerende behandling. Dette vil antakelig ikke skje, men man vil trolig se at en aggressiv og radikal bevegelse kommer til å bruke § 185 for alt den er verdt. Om ikke annet enn for den politiske gevinsten. Det er uansett et tankekors at det eneste som hindrer disse skrekkscenariene er hvor innskrenkende ulike jurister fortolker § 185 i møte med § 100.

En lovgivning som bygger på subjektive opplevelser av kjønn, samt en smått tilfeldig fortolkning av en lovtekst i møte med § 100 og ytringsfriheten, bør ringe suspekt i det fleste ører. Intensjonen er god, men resultatet kan ramme ytringsfriheten, og det er aldri positivt.