Mer enn 95 prosent av alle grunnskoleelever i Norge går i offentlige skoler. Den offentlige skolen er og skal være bærebjelken i det norske skolesystemet, men samtidig må det være mulig å velge annerledes. Norge har også forpliktet seg på internasjonale konvensjoner som gir foreldre rett til å velge en annen skole for sine barn i tråd med egen religiøs, moralsk og filosofisk overbevisning.

I Norge har vi to former for private skoler. Den ene er privatskoler, godkjent etter opplæringsloven. Disse mottar ingen offentlig støtte. De har lov til å drive kommersielt, og de har mulighet til å kreve skyhøy foreldrebetaling. Oslo International School er et eksempel på en slik skole. Prislappen for en skoleplass er 224.000 kroner i året.

Det andre alternativet, er friskoler godkjent etter friskoleloven. Dette er skoler som er 85 % finansiert av det offentlige. Skolene er underlagt utbytteforbud. Eierne kan altså ikke tjene penger på å drive slike skoler, og de kan kun kreve foreldrebetaling tilsvarende inntil 15 %  av kostnaden for en elevplass. For å bli godkjent som friskole, må skolen utgjøre et reelt alternativ til den offentlige skolen basert på livssyn eller pedagogikk. Etter endringer i friskoleloven i 2015, ble det også åpnet for såkalte profilskoler med et særlig fagfokus.

Da Stortinget vedtok ny friskolelov i 2015, var det tverrpolitisk enighet om at retten til å velge en annen skole enn den offentlige må være reell i alle deler av landet. En samlet utdanningskomite pekte derfor på friskolene som et viktig supplement til den offentlige skolen. Komiteen understreket også at økonomi ikke måtte være en ekskluderende faktor, og mente at offentlig finansiering av friskoler var avgjørende for å holde foreldrebetalingen lav. Det er også bare rett og rimelig at friskolene skal motta offentlig finansiering. Foreldrene til barn i friskoler bidrar til fellesskapet over skatteseddelen helt på linje med alle andre. Da må også deres barn få finansiert skolegangen fra felleskassa, selv om benytter seg av retten til å velge en annen skole enn den kommunale.

Derfor er det urovekkende at Støre nå vil ta friskolepolitikken mange skritt til venstre, og gi kommunene vetorett når noen ønsker å etablere en friskole. Da vil lokalpolitikernes holdninger til friskoler kunne trumfe innbyggernes rettigheter. Når et flertall i et kommunestyre kan si nei uten videre begrunnelse, vil retten til å velge annerledes avhenge av den politiske fargen på kommunestyret. Dermed kan vi ikke lenger være trygge på at retten til å velge annerledes reell i alle deler av landet.

Og hvis kommunen sier nei til friskoler, vil det eneste alternativet til den offentlige skolen være å etablere en privatskole – altså en privat skole uten offentlig finansiering. Dette er skoler de aller færreste har råd til. Disse skolene tenderer også i mye større grad enn friskolene til å utvikle seg i retning av å bli eliteskoler. Aps forslag er derfor uklokt, både med tanke på foreldreretten og med tanke på å gi like muligheter til alle.