.  Bruk av ordet «moral» i politikken bør man imidlertid være varsom med å bruke. Bringer man opp tema som arbeidsmoral eller samlivsmoral i en debatt, får man fort karakteristikken som «moraliserende», og håpløs utdatert.

Vår kjente vokalist Inger L Rypdal traff «moralistene», godt med teksten i den store 60 talls hiten "fru Johnsen". En tekst med et harmløst angrep, men likevel med en klar snert mot moralens og dobbeltmoralens voktere; medlemmene av «Tilsynet for høg moral»

Da Kjell Magne Bondeviks regjering i 1998 oppnevnte «Verdikommisjonen», var hensikten å tydeliggjøre moralen og etikkens plass i politikkens. Det skulle imidlertid ikke gå lang tid før media og den politiske opposisjon fikk det morsomt på kommisjonens bekostning. Dessuten måtte kommisjonen tåle en politisk motivert kritikk for å være for «moraliserende» og for ikke å vise tilstrekkelig demokratisk bredde i sine verdi-(moral)-diskusjoner.

Hvordan forvaltes moralpolitikken i dag.

For et kristendemokratisk parti kan det ikke være enkelt å balansere sine kristent forankrede, og ofte - moralpolitiske ytringer til den hårde, pragmatiske realpolitiske virkelighet. En virkelighet der det sekulære har fått et godt fotfeste. Sammen med ytringsfrihet, livssyns-toleranse og politisk liberalitet, har kristendemokratisk tenkning og språk- ordvalg fått mye å bryne seg på.

For en moderne kristendemokrat vil derfor ordbruk med enhver antydet referanse til skriften lett bli betraktet som moraliserende. Bruk av ord som «synd» eller «nåde» er nok til å vekke folks mistanke om at vedkommende er kristent moraliserende, og utidig formanende. Et moderne kristendemokrat bør derfor klokelig holde seg til å snakke om samfunnsmoralen, og ikke om krav til individ-moralen. Holder man seg skjønnsomt til at vi «alle» har (et moralsk) ansvar for bevaring av miljøet, og for vår klode, unngår man å blande seg bort i personens eget private/moralske habitus. En appell til den kollektive samfunnsmoral vil også signalisere at man er inkluderende, og tolerant overfor "alle"

Eller, kanskje det ikke ville bære så galt av sted for kristendemokraten som mange frykter, om han våget å appellere noe mer til den enkeltes (moralske) habitus – dvs. til den enkeltes tanke- og atferdsmønster. Slik Aristoteles vel i sin tid også gjorde, allerede flere hundre år før kristendommen så dagens lys? Og, det ligger vel et ansvar hos en kristendemokrat, som hos alle andre, å formidle til sin neste, også på moralsk grunnlag - om de plikter, og det ansvar en samfunnsborger selv har som individ, for å kunne bli et gagns menneske?

Menneskerettigheter innebærer også plikt og ansvar. FN, EU og Norge forholder seg til, og vektlegger likebehandling, humanisme, felles-ansvaret og medmenneskelighet. En kristendemokrat må med andre ord, som alle andre, kunne ha troen på at velgerne deres ser moralen i deres politikk, ikke som moraliserende, men som et nødvendig bidrag til en stadig bedre samfunnsmoral.

Statsminister og partileder i Høyre, Erna Solberg, skrev i Vårt Land for en tid siden om Høyres syn på tros-politikken, at kristendommen er «allestedsnærværende». Med en slik politisk forståelse av begrepet kristen tro, vil det være langt fra upassende å peke på viktigheten av ens egen moral og egen habitus.