Carl Müller Frøland drøfter ytringsfriheten i forbindelse med endringen i $ 185. Han tar opp noen refleksjoner som Øivind Benestad har kommet med i Vårt land.

Frøland skriver: «Det er viktig å få frem hele dette bildet. For at en ytring skal kunne rammes av denne paragrafen, må den være «kvalifisert krenkende». Dette uttrykket oppfattet Høyesterett tidligere som en oppfordring eller tilslutning til en såkalt integritetskrenkelse. Men i senere år har Høyesterett også benyttet en annen tolkning av «kvalifisert krenkende», nemlig «en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd». Parallelt med denne nye tolkningspraksisen er terskelen for straff etter § 185 senket».

Det er viktig å være klar over at ikke all forskjellsbehandling er diskriminering. I forhold til transpersoner vil det kunne være noen sammenhenger hvor forskjellsbehandling vil kunne være rimelig. Dette finnes det også en domsavsigelse på. I Helsedirektoratets rapport ‘Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn’, nevnes en dom i fra EMD som viser dette.

Det må derfor være rom for diskusjon angående situasjoner hvor forskjellsbehandling vil være rimelig. En opplagt sak hvor forskjellsbehandling vil kunne være rimelig, er ut i fra at transpersoner selv kan få barn. Da må barnets beste ivaretas i forhold til hvordan egen oppfattelse av mor og far er.

Men det er ingen grunn til å tro at transpersoner ikke er klar over dette selv. I sommerens debatt om kjønn i Aftenposten skriver Lie og Slagstd: «I debatter om kjønn blir det ofte hevdet at aktivister forsøker å bryte ned en biologisk forståelse av kjønn i et slags «identitetspolitisk» ærend, ute etter å påvise at biologenes definisjon av kjønn er en ren sosial konstruksjon. Dette er en stråmann. Det er vårt klare inntrykk at både aktivister og transpersoner er smertelig klar over kroppens og biologiens begrensninger».

Diskusjonen om viktige grenseoppganger angående transpersoner behøver etter min mening derfor ikke stanses av frykt for straffeparagrafer.