Den siste tidens debatt, bl.a. i Vårt Land, tegner et bilde av en kirke og en religion i dyp krise. Undersøkelser som viser at andelen som tro på Gud har sunket fra 85% i 1947 til 30% i 2019, forteller noe om hva dette handler om.

Debatten om mulige årsaker til kristendommens svekkede posisjon og hva kirken og kristenfolket kan/bør gjøre for å motvirke dette, viser at det er ulike meninger både om hva kristendommen handler om og hva den har betydd for menneskene og samfunnet. Slik jeg ser det, er kristendommens tilbakegang og uenigheten om kristendommens innhold og betydning, først og fremst er et resultat av kristendommens lange, kronglete, konfliktfylte og til tider svært konfliktskapende historie eller historier.

En av historiene ser slik ut: Kristendommen stammer fra en liten gruppe jøder som ble inspirert av det Jesus sa og gjorde. Dette bidrog til sosialt fellesskap og samhold og hjalp de som tilhørte gruppen gjennom en krevende hverdag. De mente også at Jesus hadde svarene på flere de grunnleggende og eksistensielle spørsmålene som menneskene var opptatt av på denne tiden.

Flere år seinere ble det som foregikk i møtene mellom Jesus og de som etter hvert sluttet opp hans lære, skrevet ned.  Noe av dette er nedfelt i de hellige skriftene. Det som går igjen i disse, er fortellingene om Gud som verdens skaper, Jesus som Guds talsmann, menneskene som Guds barn og budskapet om at menneskenes oppgave her på jorden er å leve i overensstemmelse med Guds lov.

Etter hvert ble de filosofiske tankesystemene som kristendommen representertedominerende i områdene rundt Middelhavet. Dette skyldes bl.a. at det etter hvert oppsto en allianse mellom de politiske makthaverne som oppfattet kristendommen som et nyttig redskap for politisk og sosial kontinuitet og stabilitet og et presteskap som hadde fordeler av å alliere seg med dem som hadde den politiske makten.

Profilerte tenkeres angrep på kristendommens dogmer og praksis, renessansens understreking av menneskets evne til erkjennelse og splittelsen blant kristenfolket, førte til at kristendommens dominerende posisjon etter hvert ble svekket.  I vår del av verden var dette særlig et resultat av Luthers kraftfulle kritikk av pavekirkens kulturelle maktmisbruk og presteskapets grådighet. Fyrster og konger utnyttet dette til sin fordel, ikke først og fremst av religiøse årsaker, men fordi de verdslige makthaverne så seg tjent med at kirkens og presteskapets ideologiske og økonomiske makt ble svekket.

Bortsett fra at den norske befolkningen i perioden fra ca. 850 og framover ble tvunget til å slutte seg til kristendommen og seinere til den formen for kristendom som Luther sto for, hadde de ideologiske og politiske spenningene og konfliktene på toppen av de verdslige og religiøse hierarkiene, begrenset betydning for hverdagslivet til «vanlige» folk. Satt på spissen: Alliansen mellom de politiske og religiøse lederne holdt befolkningen i et åndelig, politisk og ikke minst økonomisk jerngrep til langt ut på 1800 tallet.

Teologistudenten og journalisten Marcus Thrane var en av de første i vårt land som i skrift og tale forsøkte å rette på noe av dette. Inspirert av revolusjonene i 1848 og det han mente var noe av kjernen i kristendommen, førsøkte han å få kirken med i kampen for sosiale, økonomiske og juridiske reformer. Kirkens ledere anklaget Thrane for gudsbespottelse, og i 1854 ble han fengslet for oppvigleri.

I årene som fulgte ble de som kjempet for et mer rettferdig samfunn slått ned av en kraftfull allianse mellom kirken og de politiske myndighetene. I en debatt i Stortinget i 1893, begrunnet den profilerte biskop og høyremann I.J. Heuch dette med at kampen for rettferdighet for de fattige var i strid med Guds ord. Kirkens manglende vilje til å engasjere seg i arbeidet for bedre levevilkår for arbeidere, småbrukere og husmenn, samt motstand mot allmenn stemmerett og kvinnefrigjøring, bidrog til at lederne for arbeiderbevegelsens regnet kirken som sin viktigste motstander til langt ut på 1900-tallet.

På tross av at deler av kristenfolket og kirken støttet arbeiderbevegelsen i kampen for en mer rettferdig fordeling av samfunnets goder og tok avstand fra den rå kapitalismens utbytting av deler av befolkningen, utviklet det seg etter hver seg en dyp splittelse mellom arbeiderbevegelsen og alliansen mellom den konservative delen av kristenfolket og den politiske høyresiden.

Hva dette hadde å si for «vanlige» folks oppfatning av kristendommen, er det ulike meninger om. Mye tyder på at kombinasjonen av den sterke og ensidige påvirkningen som kirken hadde hatt gjennom flere hundre år og manglende kunnskaper, førte til at kirken og presteskapet fortsatte å holde store deler av befolkningen fast i et åndelig jerngrep.

Tilbakegangen for kristendommen og den synkende oppslutningen om kirken, startet for alvor på 1950- og 60-tallet. Økt tilgang på kunnskap som rokket ved det bildet/glansbildet søndagsskolene og den offentlige skolen hadde gitt av kristendommen og kristendommens historie, forskere som stilte spørsmålstegn ved de hellige skriftenes troverdighet, kunnskap om andre religioner, læreplaner som oppfordret elevene til kritisk tenkning og selvstendighet, ungdom som ikke uten videre overtok det foreldregenerasjon hadde lært og ikke minst framveksten av et mylder av menigheter som tolket Bibelen og praktiserte kristendom på svært ulike måter, gjorde at mange begynte å lure på hva kristendommen egentlig handlet om.  Dette ble forsterket av en samfunnsutvikling der konkurranse på så og si alle områder, samt kampen for økt økonomisk og materiell velstand, etter hvert ble viktigere enn det åndelige. Dette er en utvikling som har fortsatt fram til i dag.

Slik jeg ser det, er ikke kristendommens svekkede posisjon et resultat av kritikken mot kristendommens som kommer utenfra, eller som Harald Eia mener å kunne påvise, et resultat av økt materiell velstand som igjen har bidradd at menneskene ikke lenger trenger kristendommen, men først og fremst et resultat religion, en kirke og diverse kirkesamfunn som er i strid med seg selv og hverandre. Det handler bl.a. om representanter for kristenfolket som bekjemper andre mennesker som regner seg som kristne med sitater fra Bibelen og som er skråsikre på at deres versjon av kristendommen er den eneste rette. Debatten om hvorvidt biskopen i Oslo, med sitt sterke, sosiale engasjement, er en god/verdig/sannferdig representant for kristendommen eller ikke, er et eksempel på dette.

Kristne politikeres bruk/misbruk av kristendommen i kampen om velgerne, er heller ikke noen god «reklame» for kristendommen. Selv vi fremdeles står et godt stykke fra det som foregår i USA for tiden, er det ikke vanskelig å finne eksempler på norske politikere som bruker kristendommen på en måte som neppe tjener kristendommens sak.  Og…. her skiller ikke KrF sine politikere seg fra andre politikere. At dette bidrar til politikerforakt er èn ting, det fører også til at befolkningen vender ryggen til kristendommen.

I forbindelse med det forestående kirkemøtet, har Vårt land bedt noen mennesker svare på spørsmålet om hvilke utfordringer folkekirken har i årene som kommer. Selv om folkekirken og kristendommen ikke nødvendigviser er identiske størrelser (folkekirken har bl.a. en streke posisjon i befolkningen enn det kristendommen har), er svarene en god illustrasjon på hvorfor oppslutningen om kristendommen er så lav: Prestene må bli bedre på produktutvikling slik at kirken kan ta opp kampen med underholdningsbransjen, kirken må formidle budskapet slik at nye mennesker kommer til tro, kirken må bli tydeligere og ikke vanne ut det kristne budskapet, kirken må slutte å være så redde for å skyve noen fra seg. Mitt spørsmål tilbake: Hva er produktet, hva er det kristne budskapet, og ikke minst hvem er det kirken kan komme til å skyve fra seg dersom den blir tydeligere for hva kristendommen egentlig handler om?

Den norske folkekirken kommer til å leve videre, delvis fordi de fleste opplever kirkerommet som et godt sted å være og fordi kirkens seremonier er viktige for folk enten de er kristne eller ikke. Sammen med andre organisasjoner, har kirken også et sosialt engasjement som det står stor respekt av. Men en kirke med et uklart budskap og uten kjerne og ryggrad vil ikke kunne bidra til det samholdet, felleskapet og den åndelige kraften skal til dersom kristendommen skal fungere som veiviser for vår tids mennesker.