Det er ikke merkelig at de siste ukers debatt om kvinnelige prester har vært opprørende for mange. Mange kvinner i prestetjeneste har med seg vonde opplevelser av ikke å bli anerkjent i sitt kall og sin tjeneste ene og alene på grunn av sitt kjønn, og det er klart det er noe som stikker dypt. Samtidig undrer jeg meg over den nærmest fiendtlige holdningen som kommer for dagen også fra sentrale stemmer internt i Den norske kirke. Det er jo ikke noe nytt at enkelte prester i Dnk mener at prestetjenesten bør forbeholdes menn. Men slik situasjonen er i dag, er dette er et ganske lite mindretall. Og enda færre er det som lar sine personlige synspunkt få praktiske konsekvenser på den måten at de f.eks. ikke vil ønske å lede gudstjeneste og nattverd sammen med en kvinnelig prest i ornat. Det ville være et ganske radikalt grep å nekte ordinasjon for dem som har et restriktivt syn på kvinnelige prester. Jeg har lyst til å gi biskop Halvor Nordhaug honnør for å være blant de få stemmene fra kirkens ledelse som har evnet å tenke prinsipielt og nyansert om dette, når han sier at å nekte disse prestetjeneste, egentlig ville være det samme som å stemple dem som vranglærere, og det har biskopene ikke ønsket å gjøre (Dagen 11.09.20). De aller fleste tradisjonelle kirkesamfunn som har åpnet for kvinnelig prestetjeneste, har fortsatt rom for det tradisjonelle synet. I Dnk i dag er jo de høykirkelige konservative nærmest å regne som en utrydningstruet presteart. Er det virkelig nødvendig at kirkelandskapet skal være så konformt? Er det kun det stadig ekspanderende liberale teologiske mangfoldet som skal gis handlingsrom?

Vi rører her ved det kanskje viktigste momentet i denne debatten, for det handler om langt mer enn spørsmålet om kvinnelige prester isolert sett. Dette handler om en prinsipiell tilnærming til hvordan Dnk skal forholde seg til tradisjonelle lærestandpunkter når disse utfordres og endres i kirken. Hvis kvinneprestmotstandere nektes ordinasjon, hvem er da de neste som skal ut? Er det oss som ikke vil akseptere den nye læren om likekjønnet ekteskap?

Dette er ingen teoretisk tankelek, men en høyst reell mulighet. I kvinneprestdebatten har det blitt pekt på Svenska kyrkan som forbilde. Men her er det nøyaktig denne utviklingen som har skjedd. Etter dagens ordning kan man ikke ha stilling som kyrkoherde (tilsvarer mellomting mellom sokneprest og prost i Dnk) uten å være villig til å forrette likekjønnet vigsel. Og diskusjonen er allerede i gang om hvorvidt dette skal være et krav for alle nye prester som blir ordinert.

Et bedre alternativ ville være å se til Danmark som eksempel. Her vektlegges prestenes frihet og menighetenes kallsrett sterkere enn i Norge. En prest som tidligere har jobbet i Dnk og som nå jobber i Den danske folkekirke ble spurt om hva han savnet minst fra Dnk. Han svarte at han ikke savnet det han opplevde som en sterk konsensuskultur i Dnk. I Danmark er det lettere å være uenig, det er mindre toppstyrt, og en biskop skal ikke fortelle en prest hva presten skal mene. Men i Norge fokuserer man mer på konsensus og å være enig, og det savnet han ikke. De få prester som er kvinneprestmotstandere i Den danske folkekirke, får likevel lov til å være i fred, fordi prestens frihet og soknenes uavhengighet står sterkt. Det har i Danmark slett ikke hindret statistikken i å komme i kvinnelige presters favør. Et flertall av danske prester er kvinner.

Vi må ta inn over oss at Dnk ikke lenger er en enhetlig organisasjon når det gjelder teologi. Hvordan skal vi da leve sammen? Selv om Kirkemøtets vedtak sier «to likestilte syn» på samliv og ekteskap, opplever mange av oss at rommet for den tradisjonelle teologien blir stadig trangere. Hvorfor ikke heller gi menighetene og deres prester rom til å rendyrke litt ulike profiler? En noe større kongregasjonalistisk frihet ville være i god luthersk ånd. Det kunne også være et godt strategisk grep med tanke på rekruttering til prestetjeneste. Det er svært mange unge mulige prestekandidater som vegrer seg mot å skulle gå inn i en tjeneste som prest i Dnk fordi de ser hvilke kostnader det kan ha å stå fram med tydelighet med såkalt konservative teologiske synspunkt. Frimodig kirke – nettverk for bekjennelse, disippelskap og fornyelse i Dnk – ønsker å oppmuntre til frimodighet til tjeneste i Dnk på klassisk bibelsk grunn. Er det noe også Kirkemøtet og Bispemøtet ønsker å legge til rette for?

Når bispemøtet skal drøfte disse tingene neste uke, håper jeg biskopene evner å ha litt vidsyn og raushet. Og jeg har i grunnen stor tro på at både preses og flere av de andre biskopene ser verdien av å gi et tydelig signal om at det fortsatt skal være rom for tradisjonell bibelfundert teologi i Dnk – ja, kanskje at kirken faktisk trenger det!

Sverre Elgvin Lied
Sokneprest i Dnk og Styreleder i Frimodig kirke