Så langt jeg har klart å følge dette fra sidelinjen observerer jeg at flere av disse endringsprosessene presses frem fra grasrota, der frivillige og ledere endrer praksis før organisasjonens demokrati har vedtatt endringer som gir rom for endring i praksis. Et banalt eksempel er i KRIK der jeg selv som frivillig leder har observert, at man har engasjert frivillige ledere som vedtektene på daværende tidspunkt ikke åpnet for at kunne være ledere, for eksempel samboende ugifte ledere. Nå skal ikke jeg uttale meg om samlivsetikken til KRIK, for jeg er ikke medlem. Det jeg stusser på er mønsteret der deler av grasrota ignorerer sin kirkes/organisasjons teologi og følger sin egen samvittighet. Man handler på tross av hva vedtekter og teologi åpner opp for. Når mange nok gjør det, tvinges endring av vedtekter gjennom med argumenter som at de nye vedtektene vil bekrefte det som er konsensus og gjengs holdning på grasrota. Man endrer praksis før man endrer vedtekter.

I mine øyne oppleves dette illojalt og udemokratisk. Jeg tviler ikke på at mange her har jobbet parallelt med de demokratiske prosessene. Det er vel og bra, men hvorfor har vi så lite tålmodighet og tillit til demokratiet, at vi utfordrer demokratisk vedtatte vedtekter ved å ignorere dem i praksis? Hva er poenget da med demokrati, organisasjonsstruktur, råd og organer, når man gjør som man selv vil? En konsekvens er at demokratiet og teologien til enhver tid jobber på etterslep for å bekrefte gjengs holdning på grasrota.

Jeg tenker at min tro på Jesus og etterfølgelse av Ham skal reflektere alle sider ved livet. Dette gjelder også hvordan jeg forholder meg til demokrati og organisasjon. Dersom min observasjon er riktig, får jeg behov for å spørre: er det slik etterfølgelse av Jesus skal vise seg i hvordan vi forholder oss til demokrati og organisasjon? Hver mann for seg selv. Individet fremfor fellesskapet. Selvrådighet fremfor demokrati. Man kan jo lure på hvor respekten for vedtekter og demokrati har blitt av.

En av grunnene til at jeg stiller disse spørsmålene er fordi det skaper usikkerhet rundt min rolle og evne som leder i en kristen og demokratisk kirke. Hvis det er slik at mitt lederskap, og teologien jeg er forpliktet til, utfordres gjennom en praksis demokratisk vedtatte vedtekter ikke åpner for, skaper det utrolig vanskelige forhold for godt lederskap. Jeg som leder må kunne stole på at demokratiet er sikret, at de som ønsker endring går gjennom de rette instansene. Hvis jeg ikke kan stole på det som leder, hva har jeg da å lene meg på?

Jeg mener at vi må tenke følgende: Endringer skal skje demokratisk og gjennom riktig organer. Dersom felleskapets demokrati stemmer imot endringsforslagene, må man forholde seg til dét. Dersom fellesskapets demokrati stemmer for endringsforslagene, må forholde seg til dét. Inntil endringene er vedtatt må jeg kunne stole på at organisasjonen og menneskene den består av følger de vedtekter og retningslinjer som er vedtatt. Alt annet vil gjøre det svært vanskelig å lede på lokalt plan, og kanskje enda verre på nasjonalt plan. Samtidig må vi som ledere i organisasjoner, og spesielt ledere som sitter i styrer og sentrale verv, jevnlig løfte frem vedtekter og vurdere om man er enig. Ting er ikke nødvendigvis skrevet i stein, og lederskap handler ofte om villighet til å revurdere gitte standpunkt. Der kan organisasjonsledere i «kristen-Norge» la seg utfordre.

Norge har en tradisjon og historie med flat demokratisk struktur. Vi liker å tenke at det ikke er noe forskjell mellom topp og bunnivå i en organisasjon, mellom frivillige og ledere. Jeg personlig bærer denne arven med meg. Samtidig er det slik at når man blir medlem av en organisasjon eller et kirkesamfunn forplikter man seg til noen gitte vedtekter og vedtatt teologi. Er det ikke da riktig å vise lydighet til dette frem til noe annet er vedtatt? Har jeg som individ rett til å ignorere fellesskapets vedtak og gjøre som jeg selv vil?

Det jeg tar opp berører skjæringspunktet mellom frivillighet, demokrati og vedtekter. Det er krevende landskap å navigere i. Det er også krevende når man som frivillig opplever at ens egne holdninger går imot fellesskapets vedtatte vedtekter. Da har man et valg. Skal man ta den tunge men riktige prosessen gjennom fellesskapets demokrati, eller skal man tenke individualistisk?

Jeg mener dette er en debatt som må reises i våre kirker og kristne organisasjoner, hvis ikke gjør vi det utrolig vanskelig for oss selv. Jeg skriver dette som pastor i en lokal menighet tilhørende Den evangelisk lutherske frikirke. Dette er relevant i mitt eget kirkesamfunn, men dette er ikke adressert direkte til Frikirka. Jeg mener dette er en relevant debatt for norske kirkesamfunn og kristne organisasjoner – som stadig får vedtekter og teologi utfordret fra grasrota. Vi må ta debatten om hvordan endring skal skje. Den er på overtid.