Det har vært spennende å lese 15 sprikende innlegg i Vårt Lands serie om folkekirkens utfordringer. Men bare to av innleggende – kanskje tre –berører den største utfordringen: Kirkens ledelse må nå, sammen med oss kirkeaktive, gjenoppdage betydningen av de kirkelige handlingene, ikke bare dåpen. Vi må våkne etter 500 års tornerosesøvn, og se at det er den levende lenken av kirkelige handlinger, som binder oss sammen og gjør oss til en folkekirke. Dette er også godt nytt for fremtiden: Folkekirken er ikke bestemt av stat, etnisitet eller majoritet. En folkekirke er en livsløpskirke. Kanskje folk flest allerede har forstått dette, men de trenger et nytt språk og en ny kompetanse, for å beskrive å tolke det de er med på.
Den norske kirke er gode på babysang og eldretreff, sjelesorg og samtaler, konserter, konfirmantleirer og flyktningekvelder. Gudstjenesten er også bedre enn sitt rykte. Selv om prekenen noen ganger smaker av syltynn suppe, er liturgien til stede som korreksjon, med margfulle retter. Evangeliet må forkynnes, ungdom må bli hørt, ord og handling må henge i hop, og vi må være til stede på mange flater, men ikke for å selge et program eller et produkt til et publikum. Du har helt rett, Juritzen, du provoserer.
Det er oppmuntrende at én av de tre som skriver om de kirkelige handlingene, er Den norske kirkes nye preses, Olav Fykse Tveit. Det er også gode grunner til å tro at det han sier om sammenheng mellom gudstjeneste og «viktige livsriter» finner gjenklang hos mange, og at Kirkemøtet inkluderer de kirkelige handlingene i strategidokumentet for de neste fire årene.
For også vi kirkeaktive lever i livsløpskirken. Vi bringer nyfødte barn og barnebarn til dåpen, og håper at de senere vil velge konfirmasjon. Vi gifter oss, og lever sammen så godt vi kan gjennom gode og onde dager. Og etter en begravelse kan vi oppleve å gå hjem med lettere skritt enn da vi kom. Også ved graven lyser gudstjenestens velsignelse over livene våre.
Se også artikkelen «Folkekirken er en livsløpskirke» i tidsskriftet Kirke og Kultur, nr. 3/2020, Se www.idunn.no.
Kåre Rånes