I sitt innlegg om Me Too og bebudelsen, blander Gunnes de to sammen på en måte som hverken er kreativ, ny eller har noen særlig teologisk dybde. Her vil jeg nevne fire problemer med hennes anklage mot bibelteksten og den kristne tradisjons lesning av den.

For det første er det ikke noe nytt. Gunnes skriver, at bebudelsen «ennå ikke» er blitt lest som seksuell vold. Det er feil. Anklagen har eksistert lenge, og blitt ytret svært mange ganger. Et enkelt google-søk kan finne atskillige eksempler. I den senere tid er det spesielt blitt brakt på banen af såkalte nye ateister. Hvis det er noe nytt her, så må det være, at det ytres av en ordinert prest i Den norske kirke.

For det andre overser anklagen det som faktisk står i teksten. Det er ikke tale om seksuell vold, og det er i hvert fall ikke tale om mangel på samtykke. I motsetning til det Gunnes argumenterer for, er Marias samtykke noe av det aller mest sentrale i teksten. Det er det som bunder ut i hennes lovsang. Gunnes skriver, at «Maria responderer på engelens budskap med ordene ‘Jeg er Herrens tjenestekvinne.’» Men hun utelater den neste setning i bibelteksten, som i denne kontekst må anses som svært sentral. Maria fortsetter med å si: «Lad det skje med meg som du har sagt» (Luk 1,38).

Hadde Maria ikke gitt dette samtykke, ville det sannsynligvis ikke skjedd noe som helst. Det er først når hun gir det, at englen forlater henne – og unnerforstått, at det hele går i gang. Hennes samtykke signalerer tro og tillit til Gud, som så utdypes i hennes lovsang. Det er en vesentlig grunn til at så mange kristne ser Maria som et forbilde i sitt åndelige liv.

For det tredje er innlegget – og anklagen – dårlig teologisk arbeid. Det virker som om Gunnes forutsetter en hedensk gud – kanskje en romersk eller gresk gud – som selvfølgelig bare ville gjort som de selv ville, og også gjør det i en rekke fortellinger. Den kristne Gud er i sitt vesen forskjellig fra slike guder, ikke mindst fordi den kristne Gud slett ikke er et vesen. Gud er ånd, Gud er kjærlighet, men Gud er ikke et vesen som tvinger sin vilje gjennom med vold. Mye mer kan sies om det, og innlegget viser hvor viktig det er at man tenker filosofisk og systematisk om hvem Gud er.

For det fjerde – og det er det mest alvorlige – så tramper Gunnes’ anklage på det svært mange kristne anser som hellig. Det har hun selvfølgelig rett til. Vi har ytringsfrihet i Norge. Det finnes mange ekstreme meninger som vi er nødt til å tolerere. Men hvorfor skal en kristen avis gi spalteplass til dem? Ville en muslimsk avis trykke muhammedkarikaturer? Her er det en konflikt mellom identitet og innhold. Vårt Land bør spørre seg selv om hvilken identitet den ønsker å ha som avis, og hvilket innhold den bør holde seg for god til å trykke.

Ekstreme synspunkter vil alltid finnes. I vår tid er de en særlig utfordring fordi de får stor utbredelse gjennom sosiale medier. Mye er sagt og skrevet om sosiale mediers rolle i samfunnets økende polarisering og skyttergravskultur. Den tendens behøver en kristen avis ikke å bidra til.