Sanna er muslim. Hun ønsker verken å sove på samme rom som guttene, eller vaske seg med såpe som er laget av svinefett. Thor er nyutdannet prest, og en kanskje litt over snittet frimodig kristen. Han lyser velsignelsen over de andre når kvelden faller på, og forteller åpent om troen sin. Flere av deltakerne gir uttrykk for en åndelig og religiøs nysgjerrighet, én ønsker å bli døpt, men de fleste velger å ikke gi klart uttrykk for sitt religiøse ståsted.

Det som slår meg, er den gjensidige respekten som så langt har blitt utvist mellom deltakerne. «Du og jeg har SÅ mye kjekt å snakke om, da», var kommentaren fra presten Thor da han skjønte at Sanna var praktiserende muslim. Ingen har – så vidt vi seere har registrert – gjort det til et problem at Sanna velger å bade i en drakt som dekker det meste av kroppen, eller at hun velger å holde litt avstand til den lille stuegrisen på gården fordi hun er oppdratt til en forståelse av at griser er urene dyr.

Selv måtte Thor tåle noen måpende blikk da han fortalte gutta om sitt eget yrkesvalg, men han har blitt møtt med en grunnleggende respekt fra de andre deltakerne. De ser ut til å leve godt med at han tilbyr seg å velsigne folk på kvelden, og Thor presiserer at velsignelsen tilbys til de som ønsker det.

Deltakerne har ikke gjort farmen de bor på til et livssynsnøytralt sted. De har gjort den livssynsåpen. Ingen får beskjed om å være nøytrale. Ingen påtvinger andre sine egne synspunkter. Ingen tvinges til å feie troen sin under teppet. De respekterer hverandre, og gir rom for ulikheter.

Det er et fint ideal – også utenfor «Farmen».