Fremskrittspartiet leder an i motstanden mot rusreformen. Det er imidlertid langt mellom ledelsens ambisjoner og grunnlovens beskyttelser, og politikerne bør snarest se til menneskerettslige forpliktelser.

Rettsstat og basis

Ikke bare konkluderer rusreformutvalget med at kriminalisering virker mot sin hensikt. Regjeringens eget utvalg mener at menneskerettslige hensyn fremtvinger nytenkning og at staten har ansvar for å klarlegge rettighetsbildet til de forfulgte grupperingene.

Dette betyr at ikke bare alkoholbrukere, men også narkotikabrukere skal vurderes etter grunnlovens kriterier og at menneskerettighetsprinsippene legger lista for et rettighetsbilde. Om ikke staten kan vise at det er en god ide å straffe narkotikalovbrytere, er forbudet uforenlig med menneskerettslige forpliktelser og staten må velge mindre inngripende metoder i ruspolitikken.

Dette er oppskriften politikerne må følge om rettsstaten skal bestå—men FrP vil ikke forholde seg til denne.

I stedet viser partiet likegyldighet til rettighetstenkning som truer nasjonens rettslige fundament. Ledelsen agiterer ikke bare for folkeforfølgelse på tilbakeviste premisser, men motarbeider aktivt den innsats som rusreformutvalget la ned for å sikre menneskerettighetene. Heller enn å alliere seg med prinsipper som må veie tungt om man skal sikre en liberal rettsstat, stiller partiet seg på side med fordommer og utdaterte fiendebilder. Heller enn å bruke sin posisjon til å gi de forfulgte grupperingene oppreisning, driver partiet kamp for politikk på totalitære betingelser. Og FrP går nå i bresjen for en resolusjon som er løsrevet fra enhver meningsbærende virkelighet—selv som definert av regjeringens utvalg.

Slik misbruker ledelsen sin posisjon til å videreføre den moralske panikken som rusreformutvalget har dokumentert som utslagsgivende for politikken i snart 60 år. Det er en nær sammenheng mellom dette fenomenet og menneskerettsforbrytelser, og partiledelsen er tilstrekkelig informert til å vite bedre.

Konstitusjonelt ansvar

AROD har derfor politianmeldt FrPs helsepolitiske talsperson Åshild Bruun-Gundersen for svik mot konstitusjonelle føringer. Flere organisasjoner jobber for klarleggingen av et rettighetsbilde, men Gundersen vil ikke forholde seg til ansvaret for forfulgte grupperinger. Man kan ikke motsette seg dette uten at konstitusjonelt ansvar følger, og Bruun-Gundersen har fra nå et personlig ansvar for den død og lidelse som vilkårlig folkeforfølgelse påfører nasjonen.

Vi oppfordrer derfor politikerne i FrP til å tenke på ettermælet sitt. AROD kommer ikke til å akseptere noen annen ruspolitikk enn den som følger grunnlovssporet, og vi vil fortsette å anmelde politikere som motarbeider fremveksten av en sannhets- og forsoningskommisjon.

I takt med den økende oppvåkningen på rusfeltet er det ingen vei utenom. Prisen nasjonen betaler for en ruspolitikk bygd på syndebukkmekanismen er for høy til å ignoreres, og det kommer en tid hvor ubevissthet ikke lenger definerer ruspolitikken. Det vil da bli opplagt at prinsipper som likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelse og frihetspresumpsjon definerer rett og galt også på dette samfunnsområdet, og politikerne gjør klokt i å tenke på hva den oppvoksende generasjon vil si om dem.

Quislinger og frihetskjempere

Panikk er som sagt påvist. Det betyr ikke bare at ledelsen argumenterer ut ifra overdimensjonerte fiendebilder og utdaterte fordommer, men at i den grad de fortsetter å basere seg på menneskefiendtlig dobbeltmoral i sin politiske tilnærmelse vil ettertiden huske dem som quislinger.

Bare det siste er i dag kontroversielt. AROD har imidlertid redegjort mange ganger for den ukultur som sistnevnte krefter representerer, og FrPs ledelse overser i dag de samme prinsipielle hensyn som tidligere tiders landssvikere. Sett fra menneskerettighetene, er det ikke bedre å bygge på totalitære premisser i ruspolitikken enn ellers, og nasjonens samvittighet er avhengig av et etterkrigsoppgjør. Det er også statens verdighet. 

Heller enn å fortsette som før, og ta politidirektoratet til betraktning, bør derfor partiledelsen stille seg på side med riksadvokaten og de prinsipper som hans kontor oppsummerte som sentrale for videreføringen av rettsstaten. Bare offentlig panikk er grunnen til at politiet er splittet mellom de som kjemper for et prinsipielt fundament og de som lar seg forlede av makt for maktens skyld. Det er dette dramaet som utspiller seg også i den politiske prosessen, og det er på høy tid at det narkotikafrie samfunnidealet avkles for hva det er.

Den som ser nærmere på dette, finner at det fremmer hykleri og dobbeltmoral som har satt Norge på toppen av overdosestatistikker i tiår. Det skaper skylapper som viderefører meget alvorlige systemiske overgrep mot sivilbefolkningen. Og de ledende formidlerne av dette har vært en politisk klasse som ikke bare nekter å forholde seg til ansvar for forfulgte grupperinger, men som bruker hensynet til barna som påskudd for å videreføre egne vrangforestillinger.

Ettertidens dom vil derfor ikke bli nådig. I den grad politikerne har vært i posisjon til å gjøre bedre—og jo lenger det går til en sannhets- og forsoningskommisjon er etablert—desto større vil sviket være. En viktig forskjell på legitim politikk og korstog er at det siste er drevet av følelser heller enn fornuft. Det er i dag bare en seriekoblet ansvarsfraskrivelse som opprettholder forfølgelse. Og vi ber derfor FrPs ledelse om å revurdere sitt korstog, slik at de vil bli spart fremtidig fordømmelse og pinlige stunder i familielag.