Gunnes’ kommentar har vakt sterke reaksjoner. Hun er blitt anklaget for å ha besudlet og forvrengt noe vakkert og viktig. Andre har uttrykt støtte. Det er ikke «urimelig å reflektere over bildet av Maria i lys av kvinners erfaringer med Me too i dag», sier Halvor Moxnes.

Her er jeg er enig med Moxnes. Det er ikke urimelig å gjøre slike refleksjoner. Det kan til og med være en viktig del av en fagteologs oppgave, som Inger Marie Lid påpeker. For enten vi liker det eller ikke, har vi alle en tendens til å søke å finne oss selv i tekster og til å lese oss selv inn i dem. Og noen ganger sitter vi med noen erfaringer som gjør at vi finner oss selv igjen på måter som gjør vondt. Tekster som hylles som vakre og viktige av de mange, blir for noen vonde og vanskelige. Helbredelsesfortellingene som Lid viser til, er et eksempel. Et annet eksempel som jeg selv har arbeidet litt med, er lignelsen om den bortkomne sønn (Luk 15). Fortrengte følelser fra barndommen knyttet til foreldrenes skilsmisse ble plutselig vekket til live i møte med bildet som tegnes av far i denne lignelsen. I den lengtende far som står og speider etter sin sønn, ser man plutselig seg selv. Barnet som speidet ut av vinduet og lurte på om ikke far eller mor snart skulle komme hjem igjen.

At ingen forstår hvordan det er mulig å finne seg selv igjen der – i den teksten, på det stedet i teksten – gjør ikke saken bedre. Snarere tvert imot. Det kan derfor gjøre godt når noen ser og setter ord på at det er mulig. Gunnes me too-lesning av fortellingen om Marias bebudelse kan hjelpe oss til dette. At noen opplever å finne seg selv i Luk 1, i et sånt bilde av Maria som Gunnes tegner, skulle ikke overraske oss.

Så langt, så vel, kan man kanskje si. Men Gunnes vil åpenbart mer enn bare å bevisstgjøre oss på slike leseropplevelser og få oss til å anerkjenne og ta dem på alvor som mulige og reelle. Gunnes gir nemlig også en helt bestemt (og eksklusiv?) oppskrift på hva som skal til for at slike leseropplevelser kan sies å bli møtt på en tilfredsstillende måte. Oppskriften er radikal og består av to ingredienser, som henger nøye sammen.

Først trenger kirken å ta et oppgjør med sin tradisjonelle fortolkning av tekster som Luk 1. Kirken trenger en ny bots- og bededag hvor kirken ber om tilgivelse for å ha normalisert sin tradisjonelle fortolkning. Dernest må kirken vende seg til Gunnes og gi autoritet til hennes kritiske perspektiv.

Sagt på en annen måte, kirken trenger å vende om og be om tilgivelse for å ha normalisert forsøket på å ta Lukas’ fortelling om Marias bebudelse på alvor, og i tro og tillit forstå den som et troverdig vitnesbyrd om noe faktisk virkelig. At Maria, en fattig tjenerinne, ble utvalgt av Gud til å være Gudføderske. Dette er kirkens synd. Og botemiddelet? Jo, det er å gi autoritet til et program hvor det som fortellingen vitner om, ignoreres og defineres som uinteressant. Det samme gjelder for den gitte større kontekst for fortellingen, Bibelen for øvrig. Til sist dyrkes mistanken og mistilliten mot Lukas: Det Lukas sier og utgir seg for å være tilslører hvem han egentlig er og egentlig sier. Lukas er ikke noe vitne, bare et talerør for skjulte patriarkalske fantasier.

Å vær «stivnakket» og ikke ville høre, er sjeldent klokt i møte med et kall til omvendelse. Men dette tilfellet er kanskje unntaket som bekrefter regelen? For selv om Gunnes bidrar med nyttige refleksjoner rundt mulige (og reelle) leseropplevelser, vil jeg oppfordre kirken til å takke nei til hennes kall til omvendelse.