I disse dager så følger jeg spent med på debatten som har blusset opp omkring musikk i kirka. Selv er jeg akkurat blitt prest i Dnk. Jeg kom inn i prestegjerningen via evalueringsnemdas godkjenning, og jeg husker at jeg fikk et nysgjerrig spørsmål fra en i nemda om hvorfor jeg ikke ville være kirkemusiker? De hadde lest CVen min, og den fortalte at jeg har 25 års erfaring som musiker. Men selv om jeg er blitt prest, så er jeg også musiker, og denne problemstillingen omkring musikk i kirka har jeg vært opptatt av i mange år.

Menigheten er de helliges samfunn, sier vi i den tredje trosartikkel. Dermed speiler kirken også samfunnet slik det er her og nå. Det er derfor vi om igjen og om igjen opplever diskusjonene om hvordan kirken skal forholde seg til hva som skjer rundt oss. Men på samme måte som dette gjelder for teologien, så gjelder det også for det uttrykket som formidles i kirkene våre. Så hva er det vi diskuterer når vi posisjonerer oss i forhold til hva slags musikk vi vil ha? Min påstand er at vi først og fremst diskuterer våre egne følelser og preferanser. Vi forsvarer hva det er som tiltaler oss og får oss til å føle oss påkoblet. Men istedet for å ha det som fokuspunkt, så blir det ofte en diskusjon om stil og form, kultur og tradisjon. Og så ender vi opp med at feks tradisjonsmusikk settes opp mot den rytmiske musikken - gjerne med tunge faglige argumenter for det ene og imot det andre.

Men musikkfaglighet handler ikke om stil og form. Det handler om å ta på alvor at musikk i seg selv er et fag som kan beherskes eller ikke. Det er faktisk ikke sånn at den klassiske tradisjonen har mer musikalitet og kvalitet i seg enn bruksmusikken. All utdanning er påvirket av tradisjon, men der den generelle musikkutdanningen har to parallelle løp hvor man, i større grad nå enn før, anerkjenner hverandres gjensidige faglighet, så er det i kirkemusikken kun en utdanning – den klassiske. Der er det fortsatt ensrettet. All liturgisk musikk er fundert i den klassiske tradisjonen, selv om man har forsøkt å lage et rytmisk alternativ i den nye liturgiordningen. I tillegg har orgelet forrang i kirkene, og det meste av musikken blir dermed uttrykt gjennom dette instrumentet.

Det rare er at frimenigheter de siste årene har blitt like ensartet som Dnk er når det gjelder form og uttrykk. Men der har de gått i stikk motsatt retning. Stadionrock er blitt det nye kirkemusikkuttrykket her, og det låter likt enten du er innom luthersk lavkirkelighet eller i en evangelikalsk karismatisk menighet i Europa, USA eller Asia. Og her har man for alvor begynt å spørre hvor det er blitt av tradisjonen. Hvor er det blitt av mangfoldet og det som kulturelt var med på å prege den vekkelsen som etterhvert ble til de ulike kirkesamfunnene i den protestantiske tradisjonen?

Tilbake til spørsmålet jeg fikk i evalueringsnemda, om hvorfor jeg ikke vurderte å bli musiker i kirken. Jeg sa som sant var at det er prest jeg vil være. Men samtidig sa jeg også at Dnk er rigget for klassisk musikk, mens jeg er utdannet i rytmisk musikk. I tillegg spiller jeg gitar og ikke piano. Det er ikke jobber for meg som gitarist i kirken slik det er nå, selv om jeg har lang fartstid som akkompagnatør. Så når vi diskuterer om vi vil ha det ene eller det andre uttrykket i kirka så la oss være ærlige med hverandre. Det er helt greit om vi ikke liker det ene eller det andre, men da er det også det vi må si. For min egen del så liker jeg begge stiler – så lenge den er faglig fundert og godt fremført. Dårlig orgelspill er ikke noe bedre enn gitarklimpring.

Hvis musikk er et termometer på følelser, hvor stil og uttrykk handler om påkobling, så må vi også tørre å spørre oss om hvordan vi som kirke tilpasser oss det samfunnet vi er en del av. Er vi på bølgelengde med samtiden? Når passer det med tradisjon og høytid, og når burde vi heller ha fest og glede og rytmer man får lyst til å danse til?

Kan vi ha begge deler? Absolutt. Men det krever at vi faglig anerkjenner begge deler. Rytmisk musikk, eller bruksmusikk som den også kalles er ikke det samme som ikke-kunst, sa Bjørn Kruse engang. Bruksmusikken er laget for et tydelig formål - derav navnet. Men vi må fortsatt ta fagligheten i den på ramme alvor. Men gjør vi det? Jeg tenker at hvis vi ønsker å være attraktive som kirke for de som er under 50 år, så må vi anerkjenne at musikalsk stil og uttrykk for de fleste har samtidskulturelle preferanser.

Julen er et godt eksempel på at vi helt fint blander tradisjon og nyskapning. Det er vel knapt noen som ønsker at våre gamle julesalmer skal utgå fra julerepertoaret. De hører hjemme i vår kultur. Vi vil helst ha de samme sangene hvert år, samtidig som vi også blir glade i noen nye. Men siden vi er forskjellige, så liker noen at den samme sangen spilles med orkester eller orgel, mens andre liker poputtrykket og foretrekker gitar og piano. For det er ikke sangen eller musikken i seg selv det kommer an på om vi kobles på eller ikke, men mye mer hvordan den pakkes ut.

Svein Skulstad er prest og musiker (eller var det musiker og prest?)