Diskusjonen har gått friskt etter Terje Hegertuns bok ”Det trofaste samlivet”. La det være sagt: Alle initiativ for å bedre de homofiles situasjon i menighetene bør vurderes seriøst. Men kanskje har man ikke tenkt nøye nok gjennom alle konsekvensene av hans posisjon. Av likhets- og rettferdighetsgrunner må andre trofaste relasjoner og legninger også aksepteres: bifili, polygami, personer som skifter kjønn, etc. Ekteskapelige rettigheter, surrogatsvangeskap, donorinseminasjon, og andre bio-etiske problemstillinger må belyses. Jeg savner spesielt medisinske og missiologiske aspekter.
Kulturimperialisme
"Vi har en annen innsikt i dag" sies det i VL-intervju 25.05.21 Dette lyder ikke helt bra, lukter av vestlig kulturimperialisme. Noen genetisk forklaring på homofili har man så langt ikke funnet. Man bryter med tusenårig tradisjon, og holdninger i områder der kristendommen er på fremmarsj. "Innsikten" skulle vel ikke bunne i tidsåndens overdrevne fokusering på seksualitet og individualitet? Vår postmoderne kultur vektlegger de subjektive behov: Det som føles riktig for meg, er rett – en holdning som ligger farlig nær klassisk hedonisme.
Jeg tenker: Hva føler alle enslige som har levd sine liv i selvutslettende arbeid - men i sølibat, fordi 'den rette' aldri har dukket opp? (Misjonen er i stor grad basert på slike.). Når kristenledere nå legger så avgjørnde vekt på trofasthet, hva tenker de som lever i formelt trofaste ekteskap, men likevel føler på store savn? Har de gått glipp av bedre alternativ? Hvorfor blir ikke alle typer savn gjenstand for samme omsorg som de homofiles?
Teologi
Med fare for å gå fagteologene i næringen vil jeg opponere mot påstanden at Bibelen vektlegger den biologiske siden ved ekteskapet mindre enn den etiske siden, da særlig trofastheten. I skapelsesberetningen poengteres spesielt to hensyn: forplantingen (å 'oppfylle jorden'), og at "det er ikke godt for mannen å være alene" (1 Mos 2,18). Derfor var kvinnen nødvendig, som hans likeverdige hjelper. Begrepet "ikke godt" mener jeg også må innbefatte de fysiologisk-seksuelle behov. "Mange etterkommere" er gjerne et uttrykk for Guds velsignelse, og Han viser barnløse spesiell omsorg. Bibelen opererer ikke med noen vielsesformular eller troskapsløfte. Trofasthet er selvsagt, men den skal gjennomsyre all vår livsførsel; og finnes dessuten i mange sammenhenger. Ekteskapet er først og fremst en sosial kontrakt mellom slekter - som 'gir til ekte og tar til ekte'. Dette innbefatter brudepris, bryllupsfeiring, m.m. Fremdeles, i mange kulturer, drar ikke bryllupsgjestene hjem før ekteskapet er beviselig fullbyrdet ved fremvisning av blodig sengetøy. Det fysiske samleiet konstituerer ekteskapet, og det 6. Bud sier egentlig: "Du skal ikke bryte samleiefelleskapet!" Jesus bekrefter en slik, tradisjonell ekteskapsforståelse ved å henvise til sarx mia. "Ett kjød" kan ikke hentyde til noe annet enn det fysiske samleiet mellom mann og kvinne. Samtidig påpeker Jesus at ikke alle er skikket til å gå inn i en slik relasjon. Noen avstår også frivillig - "for evangeliets skyld".
Her skurrer det når det kommer til homoseksuelle handlinger: kjønnsorganene er ganske enkelt ikke tilpasset hverandre. (Vi hobbysnekkere vet at not og fjær må passe til hverandre – ’not mot not’ eller ’fjær mot fjær’ blir det ikke noe skikk på!)
Medisinske forhold
Mannlige og kvinnelige kjønnsorganer er skapt for hverandre; og har sitt eget, effektive immunforsvar. Hos "menn som har sex med menn" (MSM) fungerer dette dårlig; og det var i denne gruppen HIV/AIDS først utviklet seg. Infeksjon med humant papilloma virus (HPV) og kreft i endetarmsåpning, på penis, og i munnhule/hals er også hyppigere hos disse. (Interesserte kan lese i det verdensledende tidsskrift The Lancet Oncology 2012;13,487, en metaanalyse av 53 internasjonale studier som konkluderer med: "MSM" har sterkt forhøyet risiko for HPV-assosiert analkreft"). Det samme gjelder hepatitis B-infeksjon, syfilis, chlamydia, lymfogranuloma venerum, og diverse lokale plager - litteratur som jeg ikke kan gå inn på her. Risikoen er selvsagt mindre hos de som er i trofaste forhold. Men forståelig nok kan ikke kristne menigheter drive dyneløfting. Noen i gruppen vil være smittebærere etter tidligere forhold. Min mening er at seksuell aktivitet som ikke har et anatomisk-fysiologisk grunnlag, ofte er skadelig, og derfor kan frarådes på medisinsk grunnlag.
Misjon
Den 3. verden går nokså enstemmig imot homoseksualitet; og enkelte land har strenge straffer. Misjonskirkene er sterkt imot. Selv er jeg, av misjonsledere, blitt møtt med :”Du har ikke noe du skulle ha sagt, du som kommer fra et land som til og med godtar homofile ekteskap !”. Nå betyr det mindre om jeg personlig blir hørt eller ei; men det er dypt tragisk om de på slikt grunnlag skulle avvise hjelp fra gamle misjonsvenner i nord. Særlig følsomt er det diakonale feltet – der kan mange bli lidende da den lokale kompetansen fremdeles er svak.
Store kirkesamfunn trues nå med splittelse på grunn av press fra homoaktivister i vestlige land – områder hvor forøvrig kristentroen er i tilbakegang. Slik splittelse kan umulig være god økumenikk. Vi bør heller lære av våre venner i sør: trofasthet mot den tradisjonelle oppfatning.
Kyskhet
Det er ikke noe galt i å ha en bestevenn av samme kjønn, noen en kan dele gleder og sorger med. Selv Jesus hadde det (Johannes). Afrikanere vet det: Der er det vanlig å se menn gå hånd i hånd, uten at noen av den grunn tenker sex. Også vi bør lære å skille filos fra eros; og la homofile følelser kobles med god, gammeldags kyskhet. Noen mener dette er illusorisk, bakstreversk, og en oppfordring til dobbeltliv. Men ingen hos oss vil vel avskaffe skattelovgivningen fordi om mange bryter den – godt hjulpet av 'eksperter' på fortolkninger og smutthull.
Vi har mye å takke munker, nonner og klosterlivet for. Deres sølibat frigjorde mye energi (tross historier om utskeielser), og har medvirket til vår tids gode skole- og helsetilbud. Det er ønskelig at også dagens homofile - omsorgsmennesker som de er - kan sublimere noe av sine udekte følelsesbehov i slik uegennyttig aktivitet.