I et tilsvar til et innlegg av meg som ble publisert 15.6., om behovet for beklagelser i saken om påstått diskriminering av studenter fra NLA i Oslo-skolen, skriver likestillings- og diskrimineringsombudet 22.6. at hun «er klar over at det ikke er snakk om en generell ordning å være praksislærer i en avtale som gjelder en konkret skole». Utsagnet fremtrer som en sterk kandidat for bearbeiding innen aksjonen 'Klart språk i staten', men betyr formodentlig at hun nå er innforstått med det jeg skrev i Vårt Land 9.4., at det ikke slik at «… man 1) først sier at man vil være øvingslærer, og så 2) velger hvilken institusjon man skal være øvingslærer for», men at ordningen er at skoler går inn i en avtale med en konkret lærerutdanningsinstitusjon, og innen denne avtalen søker skolens lærere på deltidsstillinger som øvingslærer for denne institusjonen. Det helt sentrale er at lærerutdanningsinstitusjonen deltar i utvelgelsen av søkerne. Dette er sentralt fordi det slik skapes en klar relasjon mellom den enkelte lærer og lærerutdanningsinstitusjonen.

Det er imidlertid tvilsomt om ombudet forsto saken i mars. Da hevdet hun ikke bare det hun nå også gjengir fra Vårt Lands intervju med henne (27.3.), at «(…) dersom man først har sagt at man vil være øvingslærer, er det ikke opplagt at man fritt skal kunne velge hvem man skal være øvingslærer for». I nettversjonen av intervjuet het det også at saken kunne sies å omhandle 'at hver enkelt lærer håndhever hvem de vil gi praksisplasser til'.  Og at det var tale om 'vilkårlig seleksjon av hvem det er OK å samarbeide med', slik hun ifølge intervjuet hadde skrevet i sitt nyhetsbrev.

Hun mente altså i mars at

• Man først sier ja til å være øvingslærer, og deretter fritt kan velge for hvem
• At det er enkeltlærere som deler ut praksisplasser og bestemmer hvem de vil gi dem til
• At de slik kan drive vilkårlig seleksjon av hvem de vil samarbeide med.

Slik feilinformasjon bør et ombud beklage, så meget mer som det er slik feilinformasjon som vel er grunnlaget for at NLAs rektor Sødal kan hevde at hun synes å mene at studenter fra NLA blir diskriminert på religiøst grunnlag (Forskerforum 4.5.). Og det var vel med det samme feilaktige utgangspunkt at hun tidligere i vår inspirerte Stanghelle (Aftenposten 4.3.): Ombudet «… slår alarm om religionsfriheten i Oslo-skolen. Da er det alvor.»

Nå sier Bjurstrøm at hovedpoenget ikke er religionsfrihet; det er «… at vi risikerer at lærere som i utgangspunktet viser interesse for en veiledningsjobb, velger bort dette fordi det er snakk om å veilede NLA- studenter». Og videre: «Ringvirkningene av en slik tankegang har vært min største bekymring i saken.»

Det er en bekymring jeg kan dele, men bare hvis ringvirkningene blir slik at det blir svært vanskelig for studenter fra NLA å få praksis. Så vidt jeg kan forstå, er vi ikke i nærheten av en slik situasjon.

Jeg er mer bekymret for stigmatisering av det begrensede antall lærere som, fordi de ikke kan akseptere NLA verdidokument, ‘velger bort å veilede NLA-studenter’, enten ved ikke å søke, eller ved å tre ut av avtalen. Jeg kan ikke forstå annet enn at den enkelte lærer har rett til å ta et slikt valg, uten å bli beskyldt for diskriminering. Hadde det vært slik som ombudet trodde, at lærerne selv delte ut praksisplasser og dermed bestemte hvem de ville veilede, hadde det vel vært tale om diskriminering. Men når de, av noe som må ligge nær samvittighetsgrunner, sier fra seg en interessant og statusgivende arbeidsoppgave med en viss økonomisk kompensasjon, mener jeg at deres valg må respekteres.

Det er uheldig at Vårt Land ikke har villet trykke mitt siste innlegg, slik at heller ikke ombudets motsvar blir lett tilgjengelig for de lesere som kunne følge debatten i vår.

Det er også uheldig at ombudet vil fortsette diskusjonen utenfor debattspaltene, direkte med Oslo kommune. Da får vi antagelig aldri noen offentlig avklaring av et aspekt ved saken som ombudet bringer inn, nemlig at det «i sum ... ikke [har] vært lett å se hvem som har vært pådriverne for å stanse samarbeidene, eller hva som har vært den avgjørende årsaken». Anførselen kommer i forlengelsen av et utsagn om at «i de oppsigelsesbrevene fra oslorektorene til NLA som ombudet har sett, er det skolenes syn på NLAs verdier som er tillagt mest vekt, ikke de enkelte øvingslærernes meninger». Dette er en antydning av samme art som rektor Sødal har brakt til torgs, at det kan være slik at skolene rektorer vært pådrivere for lærernes oppsigelser. Dette er imidlertid en form for støy, som vel har som siktemål å bringe oppmerksomheten bort fra Bjurstrøms skjeve uttalelser i saken i mars. Oslo kommune har slått fast at man «ikke er kjent med at det er rektorer som har sagt opp avtalen når skolen har lærere som ønsker å være praksislærere for NLA».

Det mest uheldige er imidlertid at vi ikke vil få en offentlig avklaring av det jeg anser som hovedspørsmålet: Er det virkelig i strid med diskrimineringsloven å la være å søke en (deltids)stilling, eller å si opp en slik stilling? Men siden verken NLA eller ombudet sa noe om diskriminering da et par vitenskapelig ansatte sa opp sine stillinger vel NLA for et par år siden, er det nok ikke i strid med loven. Da blir påstander om diskriminering egentlig en form for sjikane av lærere som har tillatt seg å følge sin overbevisning. Diskrimineringsombudet har ikke bedrevet slik sjikane, men har, med sin uriktige saksfremstilling i mars, medvirket til at andre har sett det som berettiget å hevde at lærerne diskriminerer.

Et ombud er ikke en hvilken som helst aktør i forvaltningen. Når et ombud ikke setter seg grundig inn en sak og bringer til torgs en uriktig beskrivelse av viktige aspekter ved den, bør hun som nevnt beklage dette. Men hun må også innse at slik feilaktig informasjon kan medføre at andre aktører uttaler seg på det samme feilaktige grunnlaget, og da kan gå lenger enn det er dekning for. Vanlige deltakere i samfunnsdebatten trenger vel ikke å ta ansvar for slik feilbruk. Men et ombud er ikke en helt vanlig deltaker. Et ombud bør ta ansvar også for de virkninger hennes feil har, og ta steg for å rette opp feil som hun slik forårsaker. En offentlig beklagelse kan være en form for slik feiloppretting.