Dette spørsmålet er bare ett av flere Bendik Wold utforsker i sin debutroman Canada Dry. Skillet mellom drøm og virkelighet har lenge vært et yndet tema i filosofien så vel som i populærkulturen og samtidslitteraturen. Filmer som The Matrix og Inception tematiserer ideen om at vi ikke kan være trygge på at virkeligheten som omgir oss, faktisk er virkelig. Og i danske Kirsten Hammanns En dråbe i havet lar forfatteren hovedpersonen sin uproblematisk vandre fra den ene virkeligheten til den andre via simuleringsprogrammet Sesam. Er det hun opplever ekte, eller bare en virtuell virkelighet?

Livskrise

En lignende tematikk finner vi i Bendik Wolds debutroman Canada Dry. Hovedpersonen, en kunstner i en pågående livskrise, befinner seg så å si midtveis i luften idet vi møter ham. Men denne påkjørselen skal bli et vendepunkt, for etter fem år med kreativ tørke, får han omsider ideen til sitt neste prosjekt, et kunstverk som bare kan oppsøkes i drømme.

Verre er det med den ufrivillige barnløsheten han og kjæresten opplever, samt lappen han heller ikke klarer å ta. Det hjelper ikke på kunstnerens mentale tilstand at han innleder en flørt med tobarnsmoren Kamilla.

Gjenkjennelig

Det er med andre ord mye som ligger til rette for en samtidssatire a la Hammanns, hvor blant annet selvrealiseringskulturen, skam og harselering med kunstnerskikkelsen er noen av hovedingrediensene. Og på dette planet lykkes også Wold i å skrive gjenkjennelig og humoristisk om typiske trekk ved vår tid.

En av årsakene til at det fungerer så godt, har blant annet å gjøre med at hovedpersonen, som ofte er den som formidler de treffende samfunnskarakteristikkene via en indre monolog, gjør det med både hurtighet og presisjon. Ikke for langt, og ikke for kort. Akkurat nok til at han får sagt det han skal si, for eksempel når det gjelder skammen over å være barnløs, mens leseren sitter igjen med nok stoff til å kunne gjøre seg sine egne refleksjoner. Dette tempoet, gjerne ispedd forkortelser og halvsetninger forsterker dessuten effekten av vårt endeløse tidsjag på en elegant og subtil måte.

Dyremetaforer

Hovedpersonens utstrakte bruk av dyremetaforer når han omtaler andre personer, deriblant seg selv, underbygger dessuten følelsen av fremmedgjøring. Kanskje oppfatter han menneskene rundt seg som noen som ikke har overskredet det dyriske, noe han har gjort i kraft av å være kunstner. Men det er også en tydelig ambivalens i måten kunstneren ser på seg selv. Han oppfatter seg selv som både konfliktsky og usikker, og på et sted i boken beskriver han sin egen gange som en «apegange». Det er som om han ikke helt klarer å ta spranget, men er fanget i spennet mellom det jordiske og det sublime.

I overkant

Underveis i boken blir leseren samtidig konfrontert med spørsmålet om det ikke er et aspekt ved denne romanen som blir i overkant subtilt, nemlig de partiene hvor romanen overskrider virkeligheten og beveger seg over i drømmen. I motsetning til for eksempel Hammann, som bruker sci-fi-elementet i så stor grad at leseren virkelig begynner å undre seg over hva hovedpersonen faktisk gjennomgår, har Wold valgt en langt mer forsiktig inngang til drømmeverdenen. Enkelte drypp underveis hinter muligens om at vår venn kunstneren overskrider den metafysiske virkeligheten, men vi får knapt bli med på denne reisen, og drømmekunstverket får vi bare beskrevet gjennom Kamilla.

Skuffende

I og med at forlaget omtaler boken som «en roman om det drømmeaktige ved virkeligheten og det virkelige i våre villeste, mest intense drømmer», er det for denne leseren derfor skuffende at det ikke oppstår mer villskap i boken, at opphevelsen mellom drøm og virkelighet ikke er dratt enda lengre. Heller enn å utnytte potensialet som ligger i den kreative ideen om å lage et kunstverk inne i en drøm, virker det som Wold mot slutten av boken velger å trekke fortellingen i retning av et mer klassisk freudiansk scenario.

Sånn sett oppleves Canada Dry som mindre minneverdig enn den kunne ha blitt, som en uforløst drøm du akkurat ikke makter å huske, i det du går fra drømmende til våken tilstand, og det som biter seg fast, er hverdagens trivialiteter.