Naturens karbonlagring har vært en blind flekk i den nasjonale klimapolitikken.

—   Jon Bjartnes, miljøpolitisk nestleder i WWF Verdens naturfond

Bit for bit

WWF mener tiden er inne for å legge en avgift på nedbygging av natur, og opprette et nasjonalt mål for naturlig karbonlagring. Det som ofte skjer, er at hvert enkelt prosjekt framstår som så viktig at vi bare «må» ofre litt natur. Det skal bygges hytter, veier, skoler, barnehager, lagerbygg, nye boligfelt, og vindmøller. Bit for bit gjør det at mye natur til sammen blir borte eller endret. Naturen får mindre spille­rom til å ta opp i seg karbon.

Bjartnes viser til at halvparten av de menneskeskapte klima­gassutslippene forsvinner av seg selv fordi naturen tar dem opp i seg. Men det hører vi ikke så ofte om.

– Dette har vært en blind flekk i den nasjonale klimapolitikken, sier Bjartnes.

Han mener utredningen Klima­kur 2030 som WWF nylig­ har levert sitt høringssvar til, er ett av eksemplene. Flere av tiltakene som Klimakur foreslår for å få ned klimagassutslipp, vil svekke karbonlagringen, og dermed virke mot seg selv.

En tredel av løsningen

Inter­nasjonal forskning fra 2017 ­anslår at naturlig karbonlagring kan stå for en tredel av klimakuttene som trengs globalt innen 2030.

WWF ba Norsk institutt for naturforskning (NINA) lage en rapport om karbonlagring i norsk natur, for å få enda bedre kunnskap om potensialet, hvordan det skjer og hvilke natur­typer det særlig gjelder.

NINA fant at det norske fastlandet har mer enn dobbelt så store naturlige karbonlagre som gjennomsnittet i verden: 0,18 prosent av verdens globale karbonlager, på bare 0,07 prosent av arealet. Noe av grunnen er at Norge har mye av naturtypene skoger, myr og frodige fjellområder.

– Dette er ekstra interessant fordi Norge har en ganske ung natur. Da isen smeltet var det ikke så mye karbonlager igjen. Naturen var skuret ned til grus og stein. Men så har dette bygget seg opp på de cirka 10.000 årene etter istida. Disse tallene tyder på at de naturtypene vi har legger på seg mye karbon, sier Bjartnes.

Skogens lager

Ifølge NINAs rapport Karbonlagring i norske økosystemer ligger det største karbonlageret i Norge i skog, nemlig 32 prosent av lageret. Det henger også sammen med at skog dekker 38 prosent av land­arealet.

NINA skriver at den nordlige skogen, taigaen, som strekker seg fra Skandinavia, gjennom Russland og de nordlige delene av Nord-Amerika, har større karbonlager per arealenhet enn tropiske skoger.

Plantene i skogen, som mose, lyng, trær og busker, står for rundt 20 prosent av karbon­lageret. De resterende 80 prosent befinner seg i jorda under skogbunnen. Det er altså ikke i selve trærne og vekstene at mest karbon ligger lagret. Men de spiller en viktig rolle i samspill med jordsmonnet.

Derfor mener NINA at det er verd å se nærmere på flatehogsten. I Norge blir 91 prosent av den produktive skogen høstet ved flatehogst. Da blir mesteparten av skogens biomasse fjernet. Det hindrer tilførsel av karbon til jordsmonnet, slik at hogstflater i stedet slipper ut karbon i 10 til 20 år etter hogst.

Det kan ta 150-250 år før skogen har tatt igjen tapt karbonlagring. Men skogen blir gjerne hogget når trærne er mellom 60 og 120 år gamle, og kommer derfor ikke så langt.

NINA skriver at karboninnholdet i norsk skog kan være redusert med mellom 15 og 49 prosent etter at skogeiere begynte å drive mer intensivt skogbruk.

Naturavgift

WWF ønsker en naturavgift for alle store utbygginger som veier, nye hyttefelter og boligområder. I bunnen må det ligge en miljøkonsekvensanalyse som viser hva det koster­ å restaurere like mye natur et annet sted.

– Denne avgiften vil gjøre at en utbygging på verdifull natur vil koste mer. Det kan gjøre det mer fristende å bruke arealer som allerede er nedbygd. Hvis man likevel forsyner seg av ­natur, skal det finansiere restaurering av natur et annet sted, sier Bjartnes.

Han understreker at restaurering av natur også er noe Norge uansett skulle gjort mer av, og har forpliktet seg til gjennom FN-avtaler.

Svekker skogens lagringskapasitet

Flere av til­takene i Klimakur 2030 vil ifølge NINA svekke skogen som karbonlager: Tettere treplanting, ­nitrogengjødsling av skog, planting av skog i åpent kulturlandskap og bruk av biprodukter fra skogbruk til biobrensel.

Bjartnes i WWF mener dette viser hvordan vanlig tankegang fra skogbruk og klima ikke tar med naturens karbonlagring i regnestykket.

– Man er opptatt av hvordan skogen kan erstatte fossile produkter. Det er et behov. Men hva som da skjer med de naturlige karbonlagrene, får mye mindre faglig og politisk oppmerksomhet. I framtida må vi klare å lage belønningssystemer som gjør at skogbrukere, bønder og andre som forvalter landskap, kan bli belønnet for å drive på måter som øker de naturlige karbonlagrene, samtidig som vi skaffer oss produkter vi trenger.

Våtmark og permafrost

Like etter skogen som karbonlager kommer naturtypene våtmark og permafrost, som dekker 10 og 3 prosent av landarealet i Norge­. I disse to naturtypene er så mye som 31 prosent av karbonet i norsk natur lagret, fordi disse økosystemene er de mest karbontette per kvadratkilometer. I fjellet er det alpine lyngheier som best lagrer karbon.

NINA understreker i sitt høringssvar til Klimakur 2030 at over halvparten av den naturen som kan lagre karbon, ikke er med i utslippsrapporteringssystemet som Norge har. Systemet omfatter arealbruksendring bare i produktiv skog, jordbruks­arealer, beitemark, infrastrukturområder og en liten del av myrområdene.

I virkeligheten dekker våtmarker, permafrost, alpine soner, fjellskog, ferskvannssedimenter og åpent lavland utenom landbruksareal mer enn halvparten av Norges areal og kan utgjøre omtrent 68 prosent av landets karbonla`ger.